SKYGGEN AV ET KORS…

Om dikteren og frelsesoffiseren Eric Härninge
Av Nils-Petter Enstad

Fremdeles vil det være en del – først og fremst eldre mennesker som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen – som har dem stående i bokhyllene sine: To unselige, små bøker, gitt ut på Frelsesarmeens forlag rett etter krigen. Titlene har noe trassig, men samtidig resignert over seg. De heter ”Den ensomme er sterk” og ”Skyggen av et kors”. Da de kom ut på norsk, hadde forfatteren allerede vært død i flere år. Dikteren og frelsesoffiseren Eric Härninge ble bare 31 år gammel. I år - i 2012 - er det 100 år siden han ble født.

Bildet som illustrerer denne artikkelen er det samme som sto i Stridsropet da Eric Härninge var død. Det viser en ung, pen og alvorlig ung mann. Karin Hartman, som kjente ham og hadde arbeidet sammen med ham, beskrev ham som ”en kortvokst mann med store, spørrende blå øyne”. Kanskje er det noe uferdig ved ham? Noe som aldri fikk lov til å blomstre helt ut, verken når det gjaldt mennesket eller dikteren?
Slik jeg oppfatter ham, ut fra det jeg leser om ham og av ham, var han ikke nødvendigvis et lykkelig menneske. Det er noe hudløst over det han skriver, en erkjennelse av å stå utenfor, av ikke å passe helt inn i et mønster. Det er kanskje ikke for ingenting at det mest kjente av diktene hans – kanskje også det beste han skrev? – heter ”Demas”, og er en tolkning av hvordan han som ifølge Paulus hadde forlatt ham fordi han fikk den nærværende verden kjær så på seg selv. Diktet er i ”jeg-form”, og gir en beskrivelse av den sorg den frafalne føler når han står utenfor og ser inn i menigheten der de troende samler seg: ”De böja knä, en liten. grå församling..”.
Det er et godt dikt, men ikke direkte selvbiografisk. For den bibelske Demas var utenforskapet noe selvvalgt. I Eric Härninges tilfelle kan den ikke har vært det. I minneordene som sto på trykk i Stridsropet etter at han døde 17. desember 1943, er det dette som går igjen: Det ensomme mennesket, den ensomme dikteren med det poetiske sinnet, det åpne blikket og de vare sansene. De siste årene han levde, var preget av sykdom. Han fikk sin arbeidsplass ved Stridsropets redaksjon. Her kunne han utfolde sine dikteriske evner, samtidig som arbeidsdagen kunne justeres i forhold til det helse og krefter tillot.

RISIKO
Det kan ikke ha vært uten risiko for et kunstnersinn som Eric Härninge å gå inn i Frelsesarmeens rekker som offiser. Med all sin empati og alt sitt ry for å gjøre så mye godt, kan Frelsesarmeen også være en tøff arbeidsgiver å ha og et krevende miljø å tilhøre. Dette kommer også klart fram i hovedartikkelen i det halvannen side omfattende oppslaget i Stridsropet om Eric Härninges død. Artikkelen er signet Erik Egberg, som skriver: ”Gjennom sine dikt lot (Eric Härninge) oss se inn i mye av det som andre skjuler bak stengte vinduer: Kampen mot tvil og fortvilelse, følelsen av ensomhet og mørke. Hans ærlighet, hans indre sannhetskrav, drev ham til å åpne seg. Derfor ble han kanskje misforstått av mange. Hans sang lød ikke fra seierens høyder, den var hans trøst i sorgens og nedtrykthetens dyp. Men de som kjente ham, visste at han også hadde et annet vindu som alltid sto åpent. Fra det vinduet hadde han en lysere utsikt som ga plass for håpet. Hit søkte han etter kampene mot mørket og mismotet. Det var den barnslige fromhet og tillit sitt vindu. Her kunne han i det minste ane noe den Guds plan og de Guds tanker som er så mye høyere enn våre. De som vet dette, kjenner også igjen denne tonen i diktene hans.” Er det seg selv han forsøker å trøste, den som skriver dette? Seg selv og et miljø som litt for sent innser at det ikke var i stand til å ta tilstrekkelig vare på en skjør plante som var dem betrodd?
En kollega som nok forsto Eric Härninge bedre enn de fleste, var Karin Hartman. I sin selvbiografi ”Nära Elden” gir hun et vakkert portrett av sin venn og kollega. Gjennom det hun skriver får man et bilde av to unge, intellektuelle salvasjonister som bar på mange av de samme tankene, de samme spørsmålene, den samme interessen for litteratur og de samme dikterdrømmene. Hun forteller at litteratur var Eric Härninges største interesse i livet. Hadde han noen slanter til rådighet, kjøpte han heller bøker for dem, enn mat. For å sikre at han i det hele tatt fikk i seg mat, ble det bestemt at han kunne få spise gratis i kantinen på Frelsesarmeens hovedkvarter, der han hadde sitt arbeid. ”Eric burde vært mer redd for sin helse,” skriver Karin Hartman litt vemodig i sin bok, og forteller at han led av lungetuberkulose, og hadde regelmessige opphold på sanatorium. Det var under et slikt opphold han begynte å skrive på sin første roman.

ANERKJENNELSE
Manuskriptet til ”Den ensamme er stark” var blitt refusert av flere forlag før J.A. Lindblads Förlag i Uppsala sa ja til å gi den ut i 1941. Romanen handler om unggutten Magnus og hans drøm om å bli forfatter. Mottagelsen i pressen var nokså unådig, men Eric Härninge ga ikke opp. I et brev til Karin Hartman skrev han: ”Jeg bærer på en gigantisk plan: Jeg har tenkt å skrive et teaterstykke.” Stykket skulle handle om Kristi annet komme til jorden. ”Jeg skjelver av iver etter å komme i gang.” I det samme brevet forteller han at han også har tenkt å skrive en roman med handling fra et sanatorium. ”Den skal hete ”Porten kalles trang”, og skal si noe om sykdommens velsignelse,” het det i brevet.
Teaterstykket ble det ikke noe av, men romanen fra sanatoriet fullførte han. Den fikk tittelen ”Skuggan av ett kors”, og kom ut i 1943, samme år som forfatteren døde. Den fikk betydelig bedre mottakelse enn debutromanen, og fikk også en pris som beste roman i sin klasse. Bare noen uker før han gikk bort, kom så hans tredje bok ut. Det var diktsamlingen ”Trötta skepp”. Titteldiktet ble gjengitt i forbindelse med nekrologen i Stridsropet. Det er på mange måter et underlig dikt, med en svært spesiell bildebruk. Det er uten tvil et dikt om døden, skrevet av en som etter hvert lengter etter denne:
Vi är trötta skepp som längtar til en hamn av frid och vila
efter dödstung färd på havet, över vilket mörket spänns….

Det er ikke et ”kristent” dikt i snever forstand. Man kan nok lese noe av de samme tankene og følelsene i dette diktet som i Tandbergs ”Jeg er en seiler på livets hav”, men der hvor Tandberg ferd går målbevisst gjennom alle slags farer og uvær, og hvor ankret faller i triumf, lar Härninge sitt trette skip slite seg fram mot målet, og kanskje driver det for vær og vind, før det omsider kommet inn i smult farvann:
O ett väglöst vattens vila efter färdens alla fasor,
o en gyllne grynings glädje etter nattens stora skräck!
O en stilla bris i segl av stormen slets i trasor,
o ett skolskens svala skimmer över vattenskölda däck.

Den poetiske kraften i dette diktet er ikke noe mindre enn i Tandberg sitt dikt, som også ble skrevet av en forfatter i 30-årsalderen som hadde vært pasient på et sanatorium. Men Tandberg kom ut fra sanatoriet i live, og hadde ennå mange års innsats å gi i Frelsesarmeen. Eric Härninge forlot sanatoriet i en kiste.
Diktsamlingen fikk gode kritikker. ”Jeg håper Eric rakk å glede seg over det,” skriver Karin Hartman i sin bok.
Som pasient fikk Eric Härninge anledning til å være sjelesørger for flere av sine medpasienter. I et av brevene til Karin Hartman skriver han: ”Jeg har opplevd å få hjelpe et ungt menneske fra til Gud, steg for steg. Det er så vidunderlig. Gud velsigne Anders Frostenson, det var hans dikt som brøt marken. Finnes det noe herligere enn å se nytt, åndelig liv bli tent? Jeg tror ikke det. Min venn, som er dødssyk, har fått en slik unik fred, og en slik tillit at ikke noe skremmer ham mer. Hva kan man gjøre for å fortjene en slik nåde?”
Eric Härninge var selv fortrolig med at han kom til å dø ung. ”Jeg er ikke redd for å dø om ti år, men jeg er redd for ikke å rekke det jeg skal,” skrev han i et brev. I diktet ”I sjuksalen”, som ikke ble med i samlingen ”Trötta skepp”, sier han litt om hva han oppfatter som sin gudstjeneste:
Jag har knäpt mina hender att bedja
om kraft för det stora slag
som Gud mig kallat at vinna
i sjuksalen her i dag.
Jag bädjer om nåd att leva
i dag så kamraten ser
att jag söker likna Honom
til vilken var dag jag ber.

Jag knäpt mina hender – och längtar
att knäppa dem kring et svärd,
och gå med skaran som tågar
att vinna en fallen värld.
Och Gud vet mitt hjärtas längtan
och skall ge mih nåd i dag
at här, sist i trossen, få vinna
mitt tyngsta og största slag.

KUNSTNERISK ÆRLIGHET
Etter krigen ble Härninges to romaner oversatt til norsk. ”Den ensomme er sterk” kom i 1945, ”Skyggen av et kors” i 1947. Ingen av dem går inn i den klassiske formen for kristen, oppbyggelig fortellingslitteratur. Det er ikke fortellinger som munner ut i en lys og lykkelig forsoning. Til nød ender de i en slags resignasjon. Dette har nok ikke oversetteren vært helt bekvem ved, for i de norske utgavene av begge bøkene skriver ”H.A.T” et forord, der han i det første sier at ”en større klarhet” i det kristne budskapet kunne vært å ønske, i det andre at dersom forfatteren hadde fått leve, ville nok oppfølgeren ha vært enda tydeligere i sitt kristne budskap.
Man kan bare riste litt oppgitt på hodet over slike vurderinger. Begge romanene var skrevet av en forfatter som var ordinert til tjeneste i Frelsesarmeen, ikke av en religiøs ”søker”. Men begge romanene har et kunstnerisk ambisjonsnivå – og kanskje også en kunstnerisk ærlighet – som går langt utenpå den typen kristelige fortellinger som man var vant med, det være seg i Sverige som i Norge. Kan det være at Tandberg, som selv var poet og kunstner, rett og slett ikke har forstått dette, eller har han følt han måtte berolige de som skulle lese bøkene og ikke var helt klar over forskjellen mellom et kunstverk og et vitnesbyrd?

TIDLIG OMVENDT
Eric Härninge var født 14. september 1912. Han ble kristen som 13-14-åring. En av dem som bidro til minneordene om ham, daværende major Erik Eijel, skrev: ”Jeg husker så godt en vårdag i 1926 i Ängelholm. Det banket på døren til offisersleiligheten. Da jeg åpnet, sto en 14 år gammel gutt utenfor. Han holdt sin noen år yngre søster i hånden, og spurte sjenert: ”Kaptein, kan vi bli frelst?” Gutten var Eric Härninge. Jeg fulgte de to barna inn i lokalet, til botsbenken, der vi ba til Gud om frelse for dem begge. Den frelse de fikk der og da, var for livet, og gjorde døden til en vinning. Det tok ikke lang tid før jeg kunne innvie de to barna til juniorsoldater, samtidig som deres mor ble innvidd til soldat.”
I den samme artikkelen forteller Erik Eijel at da han besøkte Härninge en ukes tid før han døde, hadde det slått ham hvor ferdig han var for himmelen, løst og lykkelig. ”Den anelse av tvil og det anstrøk av mismot som han iblant kunne føle, var fullstendig borte.”
Erik Eijel hadde mer enn fornavnet felles med Eric Härninge. På 1960- og 70-tallet skrev han seks bøker med stoff fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, der han hadde vært stasjonert i mange år.
Leser man Eric Härninges romaner, virker uttrykk som ”anelse av tvil” og ”anstrøk av mismot” som til dels grove under statements. Det kan ikke være noen tvil om at han var en kjempende kristen – Eijel skriver da også i sine minneord at ”aldri mer skal du fristes eller falle”. Men han må også ha vært et svært sårbart menneske, om enn med høy integritet. En av kollegene hans på hovedkvarteret, daværende adjutant Sigfried Wikfeldt, skrev om ”en sjel som kunne bli dypt såret i livets harde kamper, men som bevarte sin renhet og sin evne til flukt” – underforstått inn i sitt litterære univers. Minneordene rommer også en takk til Gud ”for den seier han ga deg da han gjorde noe helt ut av ditt liv, som var så opprevet av lidelse og kamp, men framfor alt fordi han bevarte sin skjøre, lengtende tro, slik at den til slutt fikk slo ut i betraktningens skjønne blomst.”
Det er umulig i dag, nesten 70 år senere, å vite hva som ligger av skjulte, kodede meldinger i disse forskjellige uttrykkene. Det handlet åpenbart om sykdom, sårbarhet og misforståtthet. Men det må også ha handlet om andre typer problemer. Kanskje en kjærlighet som ikke kunne gjengjeldes eller oppfylles uten å komme i konflikt med et kall til tjeneste i Frelsesarmeen?
Som for så mange andre av de unge, døde i litteraturen, fikk Eric Härninge aldri vist fullt ut hva han kunne blitt til som dikter. Diktene hans virker mer helstøpte og – om man tillater uttrykket! – ”fullkomne” enn romanene. Men også romanene tåler å bli funnet fram igjen og bli lest. De vil tilmed tålt og bli gitt ut igjen og presentert for en ny generasjon lesere.