Da vi leste den, fikk jeg et lite flash-back til en av ungdommens leseopplevelser, nemlig møtet med romanen «Salka Valka» av den islandske forfatteren Halldór Laxness.
Store deler av handlingen er lagt til et miljø som skal være Frelsesarmeen. Ifølge et rykte jeg aldri har fått verken avkreftet eller verifisert, skal handlingen ta utgangspunkt i en hendelse som skjedde i byen Ísafjörður, eller Isafjord, som den ble kalt av mange norske. Her hadde Frelsesarmeen et gjestehjem og et korps; en av mine første ordrer som frelsesoffiser var som leder for arbeidet i denne byen. Det var et års tid etter at jeg hadde lest boka.
(Se bilde av gjestehjemmet lenger nede i artikkelen)
Det følgende er stort sett hentet fra/basert på det jeg skriver i min bok «En liten slumsøster lå og skulle dø» (2014):
Hovedpersonen i romanen er den unge jenta Salvør Valgerdsdóttir, et navn både moren og andre etter islandsk skikk drar sammen til Salka Valka. Henne følger vi fra hun som småjente kommer til fiskeværet Osøra ved Axlarfjord, sammen med moren Sigurlina, og til hun er en voksen, selvstendig kvinne.
Mor og datter tar inn på Frelsesarmeens gjestehjem og blir invitert til møte i menigheten som er i samme hus. De går til gudstjenesten, og samme kveld bestemmer Sigurlina seg for å følge Jesus.
I resten av fortellingen er Sigurlina like oppriktig i sin trang etter å følge Jesus som hun er ustoppelig i sin jakt på kjærligheten. Men etter å ha blitt skuffet for siste gang, tar hun sitt liv ved å gå på sjøen.
To frelsesveier
Romanen er delt i to hoveddeler. Disse representerer hvert sitt forsøk på å finne hva som kan være menneskehetens frelsesveier: Kristendommen eller sosialismen.
Laxness lar Frelsesarmeen representere kristendommens frelsesvei i første del av romanen. Denne delen heter «Du vinstokk, du rene…». Dette er også tittelen på en sang som brukes mye i det fri- og lavkirkelige Island. På islandsk heter den «þú vínviður hreini».
Denne sangen blir en motor i Sigurlinas tro. Hun synger på den stadig vekk, og trøster seg med ordene i teksten.
Når Salvør skal ordne begravelsen etter Sigurlinas selvmord, spør presten som skal holde talen om datteren kan fortelle noe om morens kristelige dyder?
Men morens omvendelse til Jesus på Frelsesarmeen synes han ikke er noe å nevne, og når Salvør nevner salmestrofen om vinstokken, blir han sint. En så fjollete sang kan verken synges eller siteres i en begravelse.
Utenfor prestekontoret begynner Salka Valka trassig å synge på morens yndlingssang, men så må hun gi presten rett: I grunnen er det en fjollete sang.
Og slik slutter første del.
Frelsesarmeen
Sangen om vinstokken er en hyllest til Jesus Kristus som det sanne vintre. Den er skrevet av skolelæreren og salmedikteren Sigurbjörn Sveinsson (1878-1950). Som ung var han offiser i Frelsesarmeen, og han har i sterk grad preget sangen innen Frelsesarmeen i Island. Av de 490 sangene i den forrige utgaven av Frelsesarmeens islandske sangbok, hadde Sigurbjörn skrevet 220 og oversatt 79. Han er også representert i den islandske kirkens salmebok. I forfatterregisteret står det bare at han var lærer på Vestamannaøyene.
Han synges nok mer i vekkelsesmiljøene enn i kirkene, og den sangen som har gitt navnet til den første delen av dobbeltromanen om Salka Valka er en av disse, og trolig den best kjente.
Sigurbjörn og Laxness var for øvrig gamle kjente og gode venner.
Laxness har tatt sjansen på å beskrive et miljø han har visst forholdsvis lite om, og resultatet er blitt deretter. Det kan lett oppfattes som latterliggjøring.
I den norske utgaven av romanen er dette ytterligere forsterket både ved at oversetteren John Solheim ikke har vært fortrolig med vanlig, kristen språkbruk, og ved at han har gjort noen temmelig hjelpeløse oversettelser fra islandsk av sanger som også finnes på norsk. Tittelen er bare ett eksempel på dette: Selv om man snakker om «vinstokk» i andre sammenhenger, snakker man i kristne sammenhenger om vintreet, som når Jesus sier: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen…» (Joh 15,1).
Og dermed var vi tilbake ved dagens bibeltekst…
Det er vel også riktig å si at romanen ikke er spesielt populær blant islandske salvasjonister.
Slik var det i hvert fall da jeg bodde på Island, men det er snart 50 år siden.
Arendal, 28. april 2021
Nils-Petter Enstad
