SKYGGEN AV ET KORS…

Om dikteren og frelsesoffiseren Eric Härninge
Av Nils-Petter Enstad

Fremdeles vil det være en del – først og fremst eldre mennesker som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen – som har dem stående i bokhyllene sine: To unselige, små bøker, gitt ut på Frelsesarmeens forlag rett etter krigen. Titlene har noe trassig, men samtidig resignert over seg. De heter ”Den ensomme er sterk” og ”Skyggen av et kors”. Da de kom ut på norsk, hadde forfatteren allerede vært død i flere år. Dikteren og frelsesoffiseren Eric Härninge ble bare 31 år gammel. I år - i 2012 - er det 100 år siden han ble født.

Bildet som illustrerer denne artikkelen er det samme som sto i Stridsropet da Eric Härninge var død. Det viser en ung, pen og alvorlig ung mann. Karin Hartman, som kjente ham og hadde arbeidet sammen med ham, beskrev ham som ”en kortvokst mann med store, spørrende blå øyne”. Kanskje er det noe uferdig ved ham? Noe som aldri fikk lov til å blomstre helt ut, verken når det gjaldt mennesket eller dikteren?
Slik jeg oppfatter ham, ut fra det jeg leser om ham og av ham, var han ikke nødvendigvis et lykkelig menneske. Det er noe hudløst over det han skriver, en erkjennelse av å stå utenfor, av ikke å passe helt inn i et mønster. Det er kanskje ikke for ingenting at det mest kjente av diktene hans – kanskje også det beste han skrev? – heter ”Demas”, og er en tolkning av hvordan han som ifølge Paulus hadde forlatt ham fordi han fikk den nærværende verden kjær så på seg selv. Diktet er i ”jeg-form”, og gir en beskrivelse av den sorg den frafalne føler når han står utenfor og ser inn i menigheten der de troende samler seg: ”De böja knä, en liten. grå församling..”.
Det er et godt dikt, men ikke direkte selvbiografisk. For den bibelske Demas var utenforskapet noe selvvalgt. I Eric Härninges tilfelle kan den ikke har vært det. I minneordene som sto på trykk i Stridsropet etter at han døde 17. desember 1943, er det dette som går igjen: Det ensomme mennesket, den ensomme dikteren med det poetiske sinnet, det åpne blikket og de vare sansene. De siste årene han levde, var preget av sykdom. Han fikk sin arbeidsplass ved Stridsropets redaksjon. Her kunne han utfolde sine dikteriske evner, samtidig som arbeidsdagen kunne justeres i forhold til det helse og krefter tillot.

RISIKO
Det kan ikke ha vært uten risiko for et kunstnersinn som Eric Härninge å gå inn i Frelsesarmeens rekker som offiser. Med all sin empati og alt sitt ry for å gjøre så mye godt, kan Frelsesarmeen også være en tøff arbeidsgiver å ha og et krevende miljø å tilhøre. Dette kommer også klart fram i hovedartikkelen i det halvannen side omfattende oppslaget i Stridsropet om Eric Härninges død. Artikkelen er signet Erik Egberg, som skriver: ”Gjennom sine dikt lot (Eric Härninge) oss se inn i mye av det som andre skjuler bak stengte vinduer: Kampen mot tvil og fortvilelse, følelsen av ensomhet og mørke. Hans ærlighet, hans indre sannhetskrav, drev ham til å åpne seg. Derfor ble han kanskje misforstått av mange. Hans sang lød ikke fra seierens høyder, den var hans trøst i sorgens og nedtrykthetens dyp. Men de som kjente ham, visste at han også hadde et annet vindu som alltid sto åpent. Fra det vinduet hadde han en lysere utsikt som ga plass for håpet. Hit søkte han etter kampene mot mørket og mismotet. Det var den barnslige fromhet og tillit sitt vindu. Her kunne han i det minste ane noe den Guds plan og de Guds tanker som er så mye høyere enn våre. De som vet dette, kjenner også igjen denne tonen i diktene hans.” Er det seg selv han forsøker å trøste, den som skriver dette? Seg selv og et miljø som litt for sent innser at det ikke var i stand til å ta tilstrekkelig vare på en skjør plante som var dem betrodd?
En kollega som nok forsto Eric Härninge bedre enn de fleste, var Karin Hartman. I sin selvbiografi ”Nära Elden” gir hun et vakkert portrett av sin venn og kollega. Gjennom det hun skriver får man et bilde av to unge, intellektuelle salvasjonister som bar på mange av de samme tankene, de samme spørsmålene, den samme interessen for litteratur og de samme dikterdrømmene. Hun forteller at litteratur var Eric Härninges største interesse i livet. Hadde han noen slanter til rådighet, kjøpte han heller bøker for dem, enn mat. For å sikre at han i det hele tatt fikk i seg mat, ble det bestemt at han kunne få spise gratis i kantinen på Frelsesarmeens hovedkvarter, der han hadde sitt arbeid. ”Eric burde vært mer redd for sin helse,” skriver Karin Hartman litt vemodig i sin bok, og forteller at han led av lungetuberkulose, og hadde regelmessige opphold på sanatorium. Det var under et slikt opphold han begynte å skrive på sin første roman.

ANERKJENNELSE
Manuskriptet til ”Den ensamme er stark” var blitt refusert av flere forlag før J.A. Lindblads Förlag i Uppsala sa ja til å gi den ut i 1941. Romanen handler om unggutten Magnus og hans drøm om å bli forfatter. Mottagelsen i pressen var nokså unådig, men Eric Härninge ga ikke opp. I et brev til Karin Hartman skrev han: ”Jeg bærer på en gigantisk plan: Jeg har tenkt å skrive et teaterstykke.” Stykket skulle handle om Kristi annet komme til jorden. ”Jeg skjelver av iver etter å komme i gang.” I det samme brevet forteller han at han også har tenkt å skrive en roman med handling fra et sanatorium. ”Den skal hete ”Porten kalles trang”, og skal si noe om sykdommens velsignelse,” het det i brevet.
Teaterstykket ble det ikke noe av, men romanen fra sanatoriet fullførte han. Den fikk tittelen ”Skuggan av ett kors”, og kom ut i 1943, samme år som forfatteren døde. Den fikk betydelig bedre mottakelse enn debutromanen, og fikk også en pris som beste roman i sin klasse. Bare noen uker før han gikk bort, kom så hans tredje bok ut. Det var diktsamlingen ”Trötta skepp”. Titteldiktet ble gjengitt i forbindelse med nekrologen i Stridsropet. Det er på mange måter et underlig dikt, med en svært spesiell bildebruk. Det er uten tvil et dikt om døden, skrevet av en som etter hvert lengter etter denne:
Vi är trötta skepp som längtar til en hamn av frid och vila
efter dödstung färd på havet, över vilket mörket spänns….

Det er ikke et ”kristent” dikt i snever forstand. Man kan nok lese noe av de samme tankene og følelsene i dette diktet som i Tandbergs ”Jeg er en seiler på livets hav”, men der hvor Tandberg ferd går målbevisst gjennom alle slags farer og uvær, og hvor ankret faller i triumf, lar Härninge sitt trette skip slite seg fram mot målet, og kanskje driver det for vær og vind, før det omsider kommet inn i smult farvann:
O ett väglöst vattens vila efter färdens alla fasor,
o en gyllne grynings glädje etter nattens stora skräck!
O en stilla bris i segl av stormen slets i trasor,
o ett skolskens svala skimmer över vattenskölda däck.

Den poetiske kraften i dette diktet er ikke noe mindre enn i Tandberg sitt dikt, som også ble skrevet av en forfatter i 30-årsalderen som hadde vært pasient på et sanatorium. Men Tandberg kom ut fra sanatoriet i live, og hadde ennå mange års innsats å gi i Frelsesarmeen. Eric Härninge forlot sanatoriet i en kiste.
Diktsamlingen fikk gode kritikker. ”Jeg håper Eric rakk å glede seg over det,” skriver Karin Hartman i sin bok.
Som pasient fikk Eric Härninge anledning til å være sjelesørger for flere av sine medpasienter. I et av brevene til Karin Hartman skriver han: ”Jeg har opplevd å få hjelpe et ungt menneske fra til Gud, steg for steg. Det er så vidunderlig. Gud velsigne Anders Frostenson, det var hans dikt som brøt marken. Finnes det noe herligere enn å se nytt, åndelig liv bli tent? Jeg tror ikke det. Min venn, som er dødssyk, har fått en slik unik fred, og en slik tillit at ikke noe skremmer ham mer. Hva kan man gjøre for å fortjene en slik nåde?”
Eric Härninge var selv fortrolig med at han kom til å dø ung. ”Jeg er ikke redd for å dø om ti år, men jeg er redd for ikke å rekke det jeg skal,” skrev han i et brev. I diktet ”I sjuksalen”, som ikke ble med i samlingen ”Trötta skepp”, sier han litt om hva han oppfatter som sin gudstjeneste:
Jag har knäpt mina hender att bedja
om kraft för det stora slag
som Gud mig kallat at vinna
i sjuksalen her i dag.
Jag bädjer om nåd att leva
i dag så kamraten ser
att jag söker likna Honom
til vilken var dag jag ber.

Jag knäpt mina hender – och längtar
att knäppa dem kring et svärd,
och gå med skaran som tågar
att vinna en fallen värld.
Och Gud vet mitt hjärtas längtan
och skall ge mih nåd i dag
at här, sist i trossen, få vinna
mitt tyngsta og största slag.

KUNSTNERISK ÆRLIGHET
Etter krigen ble Härninges to romaner oversatt til norsk. ”Den ensomme er sterk” kom i 1945, ”Skyggen av et kors” i 1947. Ingen av dem går inn i den klassiske formen for kristen, oppbyggelig fortellingslitteratur. Det er ikke fortellinger som munner ut i en lys og lykkelig forsoning. Til nød ender de i en slags resignasjon. Dette har nok ikke oversetteren vært helt bekvem ved, for i de norske utgavene av begge bøkene skriver ”H.A.T” et forord, der han i det første sier at ”en større klarhet” i det kristne budskapet kunne vært å ønske, i det andre at dersom forfatteren hadde fått leve, ville nok oppfølgeren ha vært enda tydeligere i sitt kristne budskap.
Man kan bare riste litt oppgitt på hodet over slike vurderinger. Begge romanene var skrevet av en forfatter som var ordinert til tjeneste i Frelsesarmeen, ikke av en religiøs ”søker”. Men begge romanene har et kunstnerisk ambisjonsnivå – og kanskje også en kunstnerisk ærlighet – som går langt utenpå den typen kristelige fortellinger som man var vant med, det være seg i Sverige som i Norge. Kan det være at Tandberg, som selv var poet og kunstner, rett og slett ikke har forstått dette, eller har han følt han måtte berolige de som skulle lese bøkene og ikke var helt klar over forskjellen mellom et kunstverk og et vitnesbyrd?

TIDLIG OMVENDT
Eric Härninge var født 14. september 1912. Han ble kristen som 13-14-åring. En av dem som bidro til minneordene om ham, daværende major Erik Eijel, skrev: ”Jeg husker så godt en vårdag i 1926 i Ängelholm. Det banket på døren til offisersleiligheten. Da jeg åpnet, sto en 14 år gammel gutt utenfor. Han holdt sin noen år yngre søster i hånden, og spurte sjenert: ”Kaptein, kan vi bli frelst?” Gutten var Eric Härninge. Jeg fulgte de to barna inn i lokalet, til botsbenken, der vi ba til Gud om frelse for dem begge. Den frelse de fikk der og da, var for livet, og gjorde døden til en vinning. Det tok ikke lang tid før jeg kunne innvie de to barna til juniorsoldater, samtidig som deres mor ble innvidd til soldat.”
I den samme artikkelen forteller Erik Eijel at da han besøkte Härninge en ukes tid før han døde, hadde det slått ham hvor ferdig han var for himmelen, løst og lykkelig. ”Den anelse av tvil og det anstrøk av mismot som han iblant kunne føle, var fullstendig borte.”
Erik Eijel hadde mer enn fornavnet felles med Eric Härninge. På 1960- og 70-tallet skrev han seks bøker med stoff fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, der han hadde vært stasjonert i mange år.
Leser man Eric Härninges romaner, virker uttrykk som ”anelse av tvil” og ”anstrøk av mismot” som til dels grove under statements. Det kan ikke være noen tvil om at han var en kjempende kristen – Eijel skriver da også i sine minneord at ”aldri mer skal du fristes eller falle”. Men han må også ha vært et svært sårbart menneske, om enn med høy integritet. En av kollegene hans på hovedkvarteret, daværende adjutant Sigfried Wikfeldt, skrev om ”en sjel som kunne bli dypt såret i livets harde kamper, men som bevarte sin renhet og sin evne til flukt” – underforstått inn i sitt litterære univers. Minneordene rommer også en takk til Gud ”for den seier han ga deg da han gjorde noe helt ut av ditt liv, som var så opprevet av lidelse og kamp, men framfor alt fordi han bevarte sin skjøre, lengtende tro, slik at den til slutt fikk slo ut i betraktningens skjønne blomst.”
Det er umulig i dag, nesten 70 år senere, å vite hva som ligger av skjulte, kodede meldinger i disse forskjellige uttrykkene. Det handlet åpenbart om sykdom, sårbarhet og misforståtthet. Men det må også ha handlet om andre typer problemer. Kanskje en kjærlighet som ikke kunne gjengjeldes eller oppfylles uten å komme i konflikt med et kall til tjeneste i Frelsesarmeen?
Som for så mange andre av de unge, døde i litteraturen, fikk Eric Härninge aldri vist fullt ut hva han kunne blitt til som dikter. Diktene hans virker mer helstøpte og – om man tillater uttrykket! – ”fullkomne” enn romanene. Men også romanene tåler å bli funnet fram igjen og bli lest. De vil tilmed tålt og bli gitt ut igjen og presentert for en ny generasjon lesere.

NORSK FORFATTER PÅ TO BOKSTAVER

Av Nils-Petter Enstad

Dersom en kryssordoppgave spør etter en norsk forfatter på to bokstaver, er det stor sannsynlighet for at løsningen er ”Tu”. Det er i så fall en referanse til Torvald Tu, hjemstavnsdikteren fra Klepp på Jæren som i løpet av 40 år ga ut 56 bøker: Skuespill, romaner, dikt, eventyr og ikke minst ”stubber”.

Det har ikke manglet på jærske bidrag til norsk litteratur. Navn som Arne Garborg, Åse Marie Nesse og Tor Obrestad sier sitt om dette. I dette selskapet ruver ikke Torvald Tu spesielt høyt, men samtidig har han ryddet seg sitt eget rom både i det jærske kulturlandskapet og i norsk litteratur. Han er på mange måter prototypen på en norsk hjemstavnsdikter med sine tallrike tekster, de aller fleste skrevet på nynorsk, og med mange innslag av jærsk talemål.
Torvald Tu ble født i Tumarka i Klepp kommune, 22. juli i 1893. Faren hans var husmann, og som husmannsgutter flest måtte Torvald ut og tjene til livets brød etter konfirmasjonen. Han prøvde seg i flere yrker, men hans mangel på praktisk sans skal ha vært nesten legendarisk. I 1914, 21 år gammel, ble han elev ved Jæren folkehøgskole, og gikk der i to år. I denne tiden ga han ut både sitt første skuespill og sin første diktsamling. Allerede 14 år gammel hadde han fått sitt første dikt på trykk i Stavanger Aftenblad. Han har selv fortalt at så langt tilbake han kunne huske, hadde han hatt lyst til å bli dikter. Det var aldri tvil i hans sinn om den saken. I salongen til Jæren Folkehøyskole henger den dag i dag et stort maleri av Torvald Tu.

Hjemstavnsdikter
I den generelle litteraturhistorien er ikke Torvald Tu et navn som ruver, men som hjemstavnsdikter gjør han det. Han hentet sine motiver og sitt stoff fra bygde- og bondemiljøet på Jæren. Men i motsetning til andre hjemstavnsdiktere som brukte talemål og ikke dialekt, brukte Torvald Tu jærdialekten som sitt kjennemerke. Han var en glad dikter, og beskrives som en ektefødt jærbu i sin sjel, med stor sans for humoren i det folkelige lynne.
Hans produktivitet var imponerende. Fra han debuterte i 1914, 21 år gammel, og til han døde 41 år senere, ga han ut i alt 56 bøker innen flere ulike sjangere. Bøkene hans fordeler seg slik: Fire romaner, åtte eventyrbøker, 20 skuespill, sju diktsamlinger og 12 samlinger med ”stubber”, fortellinger og noveller. Den mest kjente av disse er nok ”Fint fylgje” fra 1926.
Flere av skuespillene hans ble framført på teateret. Ett av dem, ”Kjærleik på Lykteland”, ble satt opp på Den norske Teater i Oslo i 1923, og ble en stor, økonomisk suksess både for teateret og forfatteren. Etter at det var tatt av plakaten i Oslo, sendte teateret ut to ensembler på turné med det samme stykket. Suksessen satte forfatteren i stand til å kjøpe seg tomt og sette opp stua Mosberghagan, der han bodde resten av livet.
Torvald Tu, som nå var 30 år gammel, så nok for seg at han hadde en lys framtid som dramatiker og dikter, men slik skulle det ikke gå. Dels hang dette sammen med private forhold, dels med at han bare i liten grad evnet å fornye seg kunstnerisk. Så det ble ikke flere oppsetninger av Tu sine stykker i Oslo, men et mindre teater i Bergen, Komedieteateret, satte opp en rekke av dem, og med en viss suksess.

Kristentro
I Torvald Tus barndomshjem var det få bøker. Foreldrene holdt bladet ”Bibelbudet”, men ellers var det bibel, salmebok, katekisme og noen få andaktsbøker som utgjorde biblioteket i husmannsstua. Men Torvalds mor kunne en lang rekke bygderegler og ramser, og hun kunne mange av de gamle stevene, sangene og bånsullene som fantes i den lokale kulturen. Disse ble senere en skattkiste med tanke på sønnens forfatterskap.
Som ung var Torvald Tu en tid frelsessoldat i Bryne korps. Han står oppført som soldat nr. 5 i korpsets gamle rulle. Innvielsen skjedde 6. juni 1909. Korpset var blitt åpnet høsten før. Tu var med andre ord bare 16 år gammel på det tidspunktet. Han ble strøket som soldat tre år senere med begrunnelsen ”utvandret eller flyttet uten å ha gått inn i et annet korps”. Men han bevarte både en sterk interesse og kjærlighet til Frelsesarmeen, og en klar kristentro hele livet gjennom, selv om han kunne gå hardt ut det han oppfattet som dømmesyke hos andre kristne. ”Kristus gjekk ikkje rundt og omvende folk etter Hallesby-metoden,” er en kraftsalve han kunne komme med. ”Det er grenser for alt, men Guds kjærleik er utan grenser,” sto det på en lapp som alltid lå på skrivebordet hans.
Det var den glade og inkluderende kristendommen som var hans tro, og den beholdt han også når livet gikk ham imot, som det skulle gjøre i sterk grad de siste 20 årene av hans liv. Bare noen måneder før han døde, skrev han: ”Eg vil ikkje religion eller kristendom til livs! Eg vil berre svartsynet til livs!”

Glad kristen
Et typisk eksempel på denne glade kristentro er sangen ”Glem ikke gleden”, som han skrev rundt 1950. Den sangen skal ha blitt til etter at to kjente, kristne personligheter i Norge begge feiret sin 80-årsdag det året. Den ene skal ha vært en kjent predikant i en av lutherske misjonsorganisasjonene, den andre var frelsesoffiseren Bertha Hansen, som var en venn av Torvald Tu. I sin tale til gjestene hadde emmisæren vært opptatt av dette: Glem ikke smerten! Glem ikke lidelsen! Bertha Hansen derimot, var opptatt av dette: Glem ikke gleden!
Nå er det vel ikke slik at det ene utelukker ikke det andre, men Torvald Tu hadde uten tvil mest sans for Bertha Hansens appell. Slik ble en sang om den kristne gleden til.
Han skrev også flere andre sanger med klar referanse til Frelsesarmeens begreper. Noen av disse er skrevet på bokmål. ”Glem ikke gleden” er en av disse, ”Soldat i Guds armé” er en annen. Stor poesi er ingen av disse tekstene. Noen steder bruker han temmelig lettvinte, litterære løsninger for å få rimet og rytmen til å passe sammen. Andre steder er retorikken så svulstig at det nærmer seg det komiske. Ett vers fra ”Soldat i Guds armé” kan illustrere dette:
”Jeg er soldat i uniform – en kjempe for min tro.
Hva akter jeg vel verdens storm? Min Jesus seirer jo!
Og er jeg hans, da vet jeg visst - mitt liv blir sei’r fra først til sist!
Min vei – en himmelbro”.

Strevde med sin tro?
Med sine skuespill og ”stubber” leverte nok ikke Torvald Tu den typen litteratur som kristenfolket tradisjonelt har hatt mest sans for. Hans biograf Anne Håland skriver: ”På meg virkar det som han strevar med å finne si tru. Han syner gong på gong at han har ei religiøs tru, men han kan ikkje praktisere trua ved å gå inn i det pietistiske bedehusmiljøet som den gongen prega kristenfolket på Jæren. Han finn sin eigen måte å prisa Gud på, og det gjer han gjennom å verdsetja Guds skaparverk, natur og menneske.”
Dette kan man også se streif av i noen av de tekstene han skrev og som har vært i bruk i Frelsesarmeens møter. Det er særlig i kadettenes sanghefter disse tekstene har overlevd. Sangen ”Å, dype rikdom som nu jeg eier” er tilsynelatende en tekst om trosvisshet og frelsesfryd, men det er kanskje mer erfaringer dikteren drømmer om og ønsker seg, enn som han egentlig har gått inn i:
Ӂ, dype rikdom som jeg nu eier,
En evig frelse, en evig fred!
En evig sang og en evig seier,
En livsens lykke som varer ved.
Nu kan jeg juble av ganske hjerte,
Jeg var en slave, nu er jeg fri.
Og all min grublen og all min smerte
Er svunnet bak meg til evig tid.”

Pengesorger
Det spilte nok også inn at hans privatliv var utfordrende i forhold til datidens normer, ikke bare blant kristne, men generelt. I 1937 flyttet Trygve Stangeland, komponist og pianist, inn hos Torvald Tu i Mosberghagen, og ble boende her til Tu døde 18 år senere. De to kunstnerne hadde kjent hverandre i mer enn 20 år da de flyttet sammen. De laget flere ting sammen, blant annet jærsangen ”Sjå Jæren, gamle Jæren”. En tid turnerte de sammen også, men Trygve Stangeland hadde psykiske problemer som gjorde at han etter hvert isolerte seg mer og mer i Mosberghagen, der han bl.a. tok imot pianoelever.
Anne Håland skriver at hun mener det åpenlyst homofile samlivet bidro til at det jærske publikummet mistet noe av interessen for det de to kunstnerne produserte. Blant annet forteller hun om en prest som nektet å bruke jærsangen da han fikk vite hvem som hadde skrevet tekst og tone til den.
De siste årene av Torvald Tus liv var sterkt preget av pengesorger. Mange av bøkene som kom i disse årene var preget av hastverksarbeid, og etter hans død fant man mange eksemplarer av bøkene der han hadde rettet, strøket og endret, slik at teksten ble slik han skulle ønske den var blitt publisert, men som han av tids- og pengenød ikke hadde tatt seg tid til. Han skrev også ukebladnoveller i Hjemmet under pseudonym, bare for å sikre seg inntekter. I et intervju til sin 60-årsdag, sa han at når han aldri hadde forsøkt seg på romanformen, var det fordi han ikke kunne bruke så mye tid på ett verk, han var avhengig av å få publisert ting fortløpende for å ha inntekter.

Æresrett
Etter krigen var Torvald Tu en av de forfatterne som ble gransket av den ”æresrett” som Den Norske Forfatterforening satte ned, anklaget for uklar holdning til okkupasjonsmakten. Denne æresretten er neppe av de ting forfatterforeningen er mest stolt av i sin historie. I boka om forfatterforeningens historie spør da også Nils Johan Ringdal om det virkelig var fordi Tu skrev ”pro-nazistiske” dikt han ble gransket, eller om man rett og slett mente han skrev for dårlige dikt. Dette er en nokså sleivete og useriøs problemstilling. Anne Håland går dypere inn i dette, og viser blant annet til at det nazistyrte bladet ”Norsk Ungdom” trykket en rekke av Tus dikt fra tidligere diktsamlinger uten å avklare dette med forfatteren først. Mer skulle det ikke til for å bli oppfattet som nazivennlig i det betente klimaet som rådet etter krigen. En oversikt over produksjonen hans viser at han ga ut sju bøker i perioden 1940 til 1945. To av disse var diktsamlinger (”Det lyser etter vegen” fra 1940 og ”Jærdikt fra 1943). Den siste besto stort sett av dikt fra tidligere samlinger, og er tydelig laget for å sikre inntekter.
Granskingen fikk ingen konsekvenser for hans fortsatte produksjon. Han kom med nye bøker helt fram til sin død, selv om prosessen som sådan medførte masse arbeid og frustrasjon mens den sto på.

Medynk
Torvald Tus liv og skjebne ble slik at den vekker medynk. Som ung forfatter var han optimistisk og glad. Diktene hans hadde titler som ”Syng, mine strengjer” og ”Glad vil eg vera”. Suksessen i hovedstaden med ”Kjærleik på Lykteland” tydet på at hadde en lys framtid foran seg. Slik gikk det ikke. Avstanden mellom Jæren og det pulserende kunstnerlivet i hovedstaden ble for stor. Jærdikteren ble en isolert og ensom mann, og ansvaret for den sykelige samboeren forsterket dette ytterligere. Kunstnerisk fornyet han seg heller ikke. Han fortsatte å produsere bonderomantiske skuespill lenge etter at publikum hadde mistet interessen for denne typen dramatikk.
I den siste diktsamlingen hans, ”Gjennom Grindane” (1953) er tonen alvorlig og ettertenksom. I diktet ”Villring” oppsummerer han livet sitt slik:
”Kva vart det av det skin som hugen skildra,
skal tru eg så leitelangt har vildra
min levealder ved å gå – i ring?”

Torvald Tu døde 15. januar 1955.

Kilder:
Anne Håland: Torvald Tu – eit biografisk riss (i ”Sjå Jæren”, Årbok for Jærmuseet 1993)
Nils Johan Ringdal: Ordenes pris. Den norske forfatterforening 100 år (Aschehoug, 1993)
H.A. Tandberg/Per Raubakken: Hæren Gud ga våpen (Salvata Kristelig Forlag, 1962)
http://www.bibsys.no/

HALMRAST OG ALT HAN SKREV...

Av Nils-Petter Enstad

Forfatteren og journalisten Johan Halmrast (1866 – 1912) må ha vært en av de mest aktive og produktive deltakere i den underskogen av norsk litteraturhistorie som gjerne kalles ”kolportasje-litteraturen”.

Navnet fikk denne sjangeren fordi fortellingene ble distribuert som hefter som kom med 14 dagers mellomrom. Ofte ble disse heftene solgt både av forfatterne selv og av omvandrende kremmere som gikk rundt og tilbød dem. Mange tegnet seg abonnenter, og noe av sjangerens kjennetegn er en utstrakt bruk av det som gjerne kalles ”cliffhanger”. Det betyr at hvert hefte sluttet med en eller annen spennende situasjon som gjorde at man bare måtte ha det neste heftet også.
Dagens bokserier innen den såkalte kiosklitteraturen er redigert på samme måte, slik for så vidt også hørespillserier i radio og spenningserier i fjernsynet er det. Det har vært skrevet en del om ”kolportasjelitteraturen” og dens forfattere, som hadde sin viktigste periode i årene fra 1880-tallet og fram mot 1920. Johan Halmrast er ikke blant dem som har vært mest i fokus av disse, men han hadde helt klart sitt publikum, han også. Men i motsetning til eksempelvis en kolportasjeforfatter som Rudolf Muus, skrev ikke Halmrast om forbrytelser og eksotiske eventyr; han skrev om hverdagsmennesker på Kristianias østkant, og deres store og små gleder. Og ikke minst var kristentroen en viktig motor i fortellingene hans.
I jobbetidssatiren ”Bør Børson jr.” fra 1920 har Johan Falkberget en liten hilsen til sin da for lengst avdøde navnebror, når han forteller om en omreisende bokselger som er kommet til bygda, og som blant annet selger bøker av Johan Halmrast. Det tyder på at Johan Halmrasts fortellinger fremdeles ble lest, nesten ti år etter hans død.

I dag huskes Johan Halmrast for én eneste tekst, nemlig påskesalmen Å, salige stund uten like (1890). Han er dessuten representert med én salmetekst til i Norsk Salmebok. Det er ”Hen over jorden et pilgrimstog”.

SKREV MYE

Jeg skrev for mange år siden et lite hefte om Johan Halmrast, der jeg forsøker å beskrive livet hans. Her skal bare nevnes at han hele livet skrev både fortellinger, dikt og artikler, og forsøkte å skape seg et levebrød av dette. I alt skrev han et 30-tall romaner. Mange av dem finnes nok ennå, men det er i Nasjonalbibliotekets depot, der de trolig bare er tilgjengelige for forskere. Men i forbindelse med 100-årsdagen for Halmrast fødsel, ble en av disse gitt ut i ny og omarbeidet utgave. Det var Fabrikkgutten – en Christiania-fortælling fra 1895. Den kom først ut i hefter som var bilag til bladet ”Ungdoms-Tiendende”, som Halmrast var knyttet til i noen år på 1890-tallet, både som journalist og i en periode også som redaktør. Senere kom den i bokform flere ganger, slik også flere av de andre fortellingene hans gjorde.

Det var en sokneprest Nils Høimyr som i de siste årene av sitt liv brukte mye tid på det vi kan kalle ”Halmrast-forskning”, og blant annet skrev en artikkel om ham i tidsskriftet ”Fast Grunn”. Han omarbeidet også ”Fabrikkgutten”, og Lunde Forlag ga den ut. Den kan fremdeles skaffes fra bibliotekene. Jubileumsutgivelsen har gitt ”Fabrikkgutten” en slags status som ”den beste” av Halmrast fortellinger. Hvor rettferdig en slik vurdering er, det være seg mot denne som andre av fortellingene hans, er det vanskelig å mene noe bestemt om.
Handlingen i Fabrikkgutten er, som i så mange av tidens kolportasjeromaner, vevd sammen av flere fortellinger som til slutt utgjør én roman. Det er vel grunn til å tro at den omarbeidelsen som Nils Høimyr har gjort ikke minst bestod i at han lukte vekk en del av de ”unødvendige” fortellingene som slike romaner var fylt opp med, både for å fylle det enkelte hefte og for å kunne lage nye hefter så lenge det ennå var spørsmål etter dem. Når interessen dalte, gikk også fortellingen mot slutten – omtrent som i dagens såpeserier i fjernsynet.

FLERE FORTELLINGER I ÉN

I den nyeste versjonen består Fabrikkgutten av to klart atskilte fortellinger og en ”spin off”-fortelling. Hovedfortellingen er om den flittige, arbeidsomme og ikke minst gudfryktige Bernt Fremstad. Sidefortellingen er om den unge Thora, mens spin-off-fortellingen er om de intrigene fru Strandby lager for å skille datteren Margit fra Bernt, som hun er glad i, og i stedet få henne til å gifte seg med sin sjef, butikkeier Johnsen, som egentlig har rykte på seg som litt av en damevenn.
Thora, stakkar, har blitt ført ut i elendigheten av sin tidligere kjæreste Fredrik, og har endt opp som gatepike. Den unge frelsessoldaten Adolf kommer henne imidlertid til hjelp. Hun møter ingen fordømmelse hos ham, og sammen med et par andre frelsessoldater får han overtalt både Thora og Fredrik til å bli med på møte i Templet i Pilestredet. Der kneler begge to ved Frelsesarmeens botsbenk og får begynne et nytt liv. Og dermed er de også ute av historien.
For hovedpersonen i fortellingen er Bernt, som også er den tittelen på boka referer til. Han har vokst opp i forholdsvis enkle kår, men en gang satt familien hans bra i det. Faren hadde drevet sin egen virksomhet og hatt mange i arbeid, men fordi han hadde stilt opp for andre og kausjonert for lån, gikk han konkurs, og familien måtte flytte til Kristiania. Dette er hentet direkte ut av forfatterens egen biografi. Johan Halmrasts far hadde vært en stor forretningsmann på Lillehammer, men familien ble deklassert etter en konkurs på samme måte som Bernt Fremstads familie var blitt det. Men Bernt lar verken bitterhet eller fattigdom knekke seg. Han er en arbeidsmaur som selger aviser etter skoletid, og begynner tidlig å arbeide på en fabrikk. Takket være sin dyktighet, flid og pålitelighet, vinner han fabrikkeierens tillit. Fabrikkeieren er barnløs, og kort før sin død bestemmer han at Bernt skal overta som eier den dagen han er borte. Hele tiden er det Margit som er hans hjertes utkårende. Hun vakler riktignok litt mellom utsiktene til å bli en vanlig fabrikkarbeiders kone, slik hun regner med det blir dersom hun og Bernt gifter seg, og en fin forretningsmanns kone, siden sjefen så tydelig er interessert i henne. Moren presser på for å få henne til å velge sjefen, men det ender med at hun gifter seg med Bent. Og ikke lenge etter er det han som er fabrikkeier.
Fortellingen avsluttes med at fabrikkeieren og hans kone spaserer i Kristianias gater, og blir stoppet av en bladselger som fallbyr mange av de samme bladene som Bernt solgte i sin tid. Han kjøper ett eksemplar av hvert blad, og det hele munner ut i noen refleksjoner om hvor underlig livet kan te seg…

DØDE FATTIG

Johan Halmrasts produktivitet sto dessverre ikke i noe rimelig forhold til hans suksess, verken litteraturhistorisk eller økonomisk. Da han døde i stor fattigdom i 1912, fant man to sekker med ferdige, upubliserte manuskripter på loftsrommet der han bodde. Alt sammen ble brent ulest. De eneste som fulgte ham til graven, var fire frelsesoffiserer.

Haakon Dahlstrøm fortalte meg en gang at han mente den senere redaktøren i Krigsropet, Bernhard Fjærestrand, var en av disse.

Johan Halmrast
FABRIKKGUTTEN
Omarbeidet ved Nils Høimyr
Lunde Forlag

Tilleggslitteratur:

Nils-Petter Enstad
...SÅ FIKK DU DEN LEVENDE MØTE

Ansgar Forlag (1990)