Torsdag 23. juli ville forfatteren og trubaduren Alf Prøysen ha fylt 95 år. Snart 40 år etter sin død engasjerer han fremdeles, visene hans blir sunget, tekstene blir lest. I de senere årene har det også blitt fokusert på den kristne grunntonen som finnes i mye av Prøysens diktning, både i tekster som er eksplisitt kristne, som ”Julekveldsvisa”, men også i tekster der det kristne ligger under som en premiss.
Mange av disse tekstene har dessuten klare referanser til sanger og vendinger Alf Prøysen må ha fått med seg når Frelsesarmeen fra Brumunddal hadde sine friluftsmøter langs Præstvægen hver vår. I teksten ”Vekkelse om våren” fra 1959 gir han en nokså munter, men respektfull skildring av disse møtene, men i andre tekster går han under munterheten.
"Sangen"
Det eldste eksemplet på denne påvirkningen fra Frelsesarmeen er i diktet ”Sangen”, som sto på trykk i Arbeidermagasinet alt i 1939. Det ”hun” som diktet skildrer, er en kvinnelig frelsessoldat som ”står og håndterer gitaren/og synger om hyrdens får”. I de fem versene finner man tydelige referanser til sanger som ”I det fjerne jeg skuer”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”En underfull frelser jeg eier” og ”Han skal åpne perleporten”. Alt dette er sanger som synges mye i vekkelsesmiljøene, ikke minst i Frelsesarmeen. I tillegg er det referanser til liknelsen om den rike bonden.
Det er et tidlig dikt i Prøysens produksjon, og er neppe av de beste han skrev, men gir et interessant glimt inn både av en undring han må ha følt overfor en del av kristentroens paradokser, men også et nært kjennskap til de litterære og kulturelle kodene i miljøet.
"Visa hennes Hilma"
”Perleporten” brukes også som metafor i en langt senere tekst av Prøysen, nemlig ”Visa hennes Hilma” fra 1967. Også denne teksten er på fem vers. I det første verset er det en referanse til en sangtekst (”hu kom med verset om perleporten”), og i det fjerde en litt utydelig referanse til ”Løftene kan ikke svikte”. I de andre versene refereres det først og fremst til bibelske fortellinger, så som Isak og Rebekka, liknelsen om brudepikene, løftet til Abraham og Marta og Maria.
"Glea og gitar'n"
En siste referanse til Frelsesarmeen finner vi i teksten ”Glea og gitar’n”, som sto på trykk i Arbeiderbladet i mai 1969, halvannet år før Prøysen døde. Den handler om Inga i Bakka, som hadde lært å spille gitar på Frelsesarmeen i sin ungdom. Da hun ble gift med husmannen Aksel, tok hun gitaren med seg inn i husmannsstua, der den ble hengt på hedersplass i finrommet. Av og til tok hun den ned fra veggen og lot fingrene løpe oppover gitarbrettet. Men åra gikk og strengene røk, en etter en, til det ikke var noen igjen. En dag som ungene hadde fått låne gitaren for å leke frelsesarmé, datt den ned og fikk en sprekk i kassa. Men fremdeles hendte det hun tok den ned og satt og spilte for seg selv, og når hun var på møter i bedehuset, satt hun i benken og formet gitargrep med fingrene, mens hun så på dem som sto bak emmisæren og spilte. I alle år maste ungene på at hun skulle kjøpe nye strenger til gitaren, og til 60-årsdagen hennes fikk hun gitarstrenger i presang. Men da festen var slutt, tok Inga gitaren ned fra hedersplassen i stua og satte den på loftet…
Det er en vemodig tekst, sterkt i slekt med ”Visa hennes Hilma”, men også et vakkert vitnesbyrd om en arv som en av Norges mest folkekjære forfattere bar med seg hele livet.
(Publisert gjennom KPK 20. juli 2009)
