En djerv, beskjeden armépoet

Under rydding dukket dette vesle heftet opp her i sommer.

Et grønt omslag med forfatterens navn, bokas tittel og opplysningen «Dikt».
Samlingen heter «Drømmen» og er den andre av de to diktsamlingene frelsessoldaten Ragnhild Aakermann ga ut på eget forlag.
Den første het «Livsveven» og kom ut i 1972; den andre kom i 1979.

Da jeg fikk ordre til Krigsropets redaksjon høsten 1972,
og igjen ved kongressen i 1973, var Ragnhild Aakermann et navn som dukket opp i spaltene med jevne mellomrom.
I januar 1973 var hun gjest i radioprogrammet «Middagsstunden», der hun fortalte både om sitt liv, om sitt soldatskap i Frelsesarmeen og om sine dikt.

Ragnhild Aakermann ble født i Sarpsborg i 1903
og ble med i Frelsesarmeen her. I 1953 flyttet hun til Bergen.
I et intervju med Bergen Arbeiderblad (i dag: Bergensavisen) i etterkant av innslaget i «Middagsstunden» fortalte hun at hun hadde begynt å skrive dikt allerede som skolepike (hennes egen formulering), men at hun den gang var for sjenert til å vise diktene til andre.
Men da hun var i 15-16-årsalderen begynte hun å vanke i Frelsesarmeen, og i dette miljøet ble hun djervere.
«Det ble til at jeg hadde dikt i Sarpsborg Arbeiderblad nesten hver uke», heter det i intervjuet.

Det første diktet av henne som jeg har funnet
sto i Krigsropet datert 13. oktober 1951. Det heter «Tenk, hvor underbart».
Det neste diktet jeg har funnet, sto i 1962.
Men utover på 1970-tallet sto en lang rekke av diktene hennes i bladet.

I Bergen arbeidet hun i det som etter hvert
ble kjent som «Norsk misjon blant hjemløse», blant annet som styrer ved en av deres institusjoner.
Hun var også aktiv i avholdsorganisasjonen «Det Hvite Bånd», og selvsagt Frelsesarmeen.
På slutten av 1970-tallet flyttet hun tilbake til Sarpsborg. Her døde hun i 1983, og ble begravet i hjembyen.
Hun var ugift og barnløs.

Debutsamlingen
var på 32 sider, mens den andre samlingen var på 47. Stor lyrikk kan ikke tekstene kalles, men de har en sjarm som trolig vil gjøre seg fremdeles ved opplesning i små foreninger og samlinger.
I «Drømmen» finner man dikt om så vel William Booth som om da Frelsesarmeen kom til Sarpsborg.
«Livsveven» ser det ut til at man ennå kan få tak i via antikvariat på nett; «Drømmen» finner jeg ingen referanser til, men jeg har altså et eksemplar selv som trolig fulgte med på lasset da jeg i sin tid sluttet ved Frelsesarmeens litteraturavdeling i 1985.

Arendal, 16. august 2022
Nils-Petter Enstad

Vintreet og boka

Dagens tekst i bibelleseplanen er Jesu ord om seg selv som vintreet.

Da vi leste den, fikk jeg et lite flash-back til en av ungdommens leseopplevelser, nemlig møtet med romanen «Salka Valka» av den islandske forfatteren Halldór Laxness.
Store deler av handlingen er lagt til et miljø som skal være Frelsesarmeen. Ifølge et rykte jeg aldri har fått verken avkreftet eller verifisert, skal handlingen ta utgangspunkt i en hendelse som skjedde i byen Ísafjörður, eller Isafjord, som den ble kalt av mange norske. Her hadde Frelsesarmeen et gjestehjem og et korps; en av mine første ordrer som frelsesoffiser var som leder for arbeidet i denne byen. Det var et års tid etter at jeg hadde lest boka.
(Se bilde av gjestehjemmet lenger nede i artikkelen)

Det følgende er stort sett hentet fra/basert på det jeg skriver i min bok «En liten slumsøster lå og skulle dø» (2014):
Hovedpersonen i romanen er den unge jenta Salvør Valgerdsdóttir, et navn både moren og andre etter islandsk skikk drar sammen til Salka Valka. Henne følger vi fra hun som småjente kommer til fiskeværet Osøra ved Axlarfjord, sammen med moren Sigurlina, og til hun er en voksen, selvstendig kvinne.
Mor og datter tar inn på Frelsesarmeens gjestehjem og blir invitert til møte i menigheten som er i samme hus. De går til gudstjenesten, og samme kveld bestemmer Sigurlina seg for å følge Jesus.
I resten av fortellingen er Sigurlina like oppriktig i sin trang etter å følge Jesus som hun er ustoppelig i sin jakt på kjærligheten. Men etter å ha blitt skuffet for siste gang, tar hun sitt liv ved å gå på sjøen.

To frelsesveier
Romanen er delt i to hoveddeler. Disse representerer hvert sitt forsøk på å finne hva som kan være menneskehetens frelsesveier: Kristendommen eller sosialismen.
Laxness lar Frelsesarmeen representere kristendommens frelsesvei i første del av romanen. Denne delen heter «Du vinstokk, du rene…». Dette er også tittelen på en sang som brukes mye i det fri- og lavkirkelige Island. På islandsk heter den «þú vínviður hreini».
Denne sangen blir en motor i Sigurlinas tro. Hun synger på den stadig vekk, og trøster seg med ordene i teksten.
Når Salvør skal ordne begravelsen etter Sigurlinas selvmord, spør presten som skal holde talen om datteren kan fortelle noe om morens kristelige dyder?
Men morens omvendelse til Jesus på Frelsesarmeen synes han ikke er noe å nevne, og når Salvør nevner salmestrofen om vinstokken, blir han sint. En så fjollete sang kan verken synges eller siteres i en begravelse.
Utenfor prestekontoret begynner Salka Valka trassig å synge på morens yndlingssang, men så må hun gi presten rett: I grunnen er det en fjollete sang.
Og slik slutter første del.

Frelsesarmeen
Sangen om vinstokken er en hyllest til Jesus Kristus som det sanne vintre. Den er skrevet av skolelæreren og salmedikteren Sigurbjörn Sveinsson (1878-1950). Som ung var han offiser i Frelsesarmeen, og han har i sterk grad preget sangen innen Frelsesarmeen i Island. Av de 490 sangene i den forrige utgaven av Frelsesarmeens islandske sangbok, hadde Sigurbjörn skrevet 220 og oversatt 79. Han er også representert i den islandske kirkens salmebok. I forfatterregisteret står det bare at han var lærer på Vestamannaøyene.
Han synges nok mer i vekkelsesmiljøene enn i kirkene, og den sangen som har gitt navnet til den første delen av dobbeltromanen om Salka Valka er en av disse, og trolig den best kjente.
Sigurbjörn og Laxness var for øvrig gamle kjente og gode venner.

Men om miljøet handlingen er lagt til kalles Frelsesarmeen, er ikke Salka Valka en roman «om Frelsesarmeen».
Laxness har tatt sjansen på å beskrive et miljø han har visst forholdsvis lite om, og resultatet er blitt deretter. Det kan lett oppfattes som latterliggjøring.
I den norske utgaven av romanen er dette ytterligere forsterket både ved at oversetteren John Solheim ikke har vært fortrolig med vanlig, kristen språkbruk, og ved at han har gjort noen temmelig hjelpeløse oversettelser fra islandsk av sanger som også finnes på norsk. Tittelen er bare ett eksempel på dette: Selv om man snakker om «vinstokk» i andre sammenhenger, snakker man i kristne sammenhenger om vintreet, som når Jesus sier: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen…» (Joh 15,1).
Og dermed var vi tilbake ved dagens bibeltekst…

Det er vel også riktig å si at romanen ikke er spesielt populær blant islandske salvasjonister.
Slik var det i hvert fall da jeg bodde på Island, men det er snart 50 år siden.

Arendal, 28. april 2021
Nils-Petter Enstad

Með himnesku armi

I forbindelse med Frelsesarmeens 100-årsjubileum i Island i 1995 kom det ut ei bok om dens historie: «Með himnesku armi». Jeg forutsetter en såpass god, språklig forståelse blant folk at man skjønner hva den tittelen betyr.

Jeg har boka og har faktisk lest en del i den også.
Jeg fant nyttige informasjoner her da jeg skrev om Halldór Laxness og «Salka Valka» i min egen bok «En liten slumsøster lå og skulle dø», som kom ut i 2014.
Boka om den islandske Hjálpræðisherinn har nå fått stå lenge i hylla mi, men i kveld fant jeg den fram igjen.
Grunnen var at jeg skulle skrive en søndagsbetraktning for Kristelig Pressekontor. Redaktøren gir meg slike oppdrag med jevne mellomrom, og jeg takker ja til dem med stor glede.
Teksten jeg holdt på med var Jesu lignelse om seg selv som «det sanne vintre» (Joh 15, 1-8).
Og da var jeg kom til å tenke på, ikke historieboka, men «Salka Valka».

I 1974 fikk Mona og jeg ordre til Island og til byen Ísafjörður. Der skulle vi ha ansvaret for et korps (to soldater som ikke var på talefot med hverandre!) og et gjestehjem.
Min viktigste forberedelse for den oppgaven var å lese «Salka Valka» - men på norsk, da! Første del av den romanen heter «Du vinstokk, du rene» på norsk; på islandsk «Ó, vínviður hreini».
Denne første delen er fortellingen om Sigurlina, som kommer til en fiskerby i vestfjordene, blir frelst under et møte på Frelsesarmeen og får bo på Frelsesarmeens sjømannshjem.
Et slikt sjømannshjem hadde man blant annet i Ísafjörður, og det ble av enkelte hevdet at det var her Laxness hadde funnet stoff/inspirasjon til sin roman.
Sjømannshjemmet eksisterte fortsatt i 1974; det var faktisk min oppgave å være sjef for dette. Tittelen var «forstjóri»; det betyr verken mer eller mindre enn «direktør». Det var snakk om byens største, om ikke hotell, så innlosjeringstilbud.

Sangen «Ó, vínviður hreini» er en slags motor i fortellingen om Sigurlina, som det ikke går så bra med. Når første del slutter, har hun tatt sitt eget liv ved å gå på sjøen.
Å lese den norske versjonen av «Salka Valka» var en blandet fornøyelse. Oversetteren, John Solheim het han, hadde gjort noen nokså hjelpeløse oversettelser av sangtekster som også finnes på norsk, men «Ó, vínviður hreini» er ikke en av disse.
Den er skrevet av Sigurbjörn Sveinsson (1878 – 1950) som selv var frelsesoffiser i noen år rundt forrige århundreskifte. Senere ble han barneskolelærer og skrev også barnebøker. Det meste av sitt voksne liv bodde han på Vestmannaøyene.
Han oversatte mange kristne sanger til islandsk og skrev også noen. Mest kjent er «Ó, vínviður hreini».
Den er en bønn til Jesus Kristus som det sanne vintre, og første vers er slik:

«Ó, vínviður hreini, þú eilífi, eini,
Ég ein er sú greinin, sem tengd er við þig.
Í gleði og harmi, með himneskum armi,
Ó, hjartkæri Jesús minn, styður þú mig.»

Skulle jeg forsøke meg på en oversettelse, må det bli omtrent slik:
«Å, vintre, du rene, du eneste ene,
jeg er som en grein som er festet i deg.
I glede og harme, med himmelske arme,
min hjertevenn Jesus, så styrker du meg».
(Dette ble bedre enn jeg fryktet – jeg kan forsvare bruken av ordet «harme», selv om det da har fått en nokså arkaisk betydning!)

Så var det KPK-saken, da!
I søndagsbetraktningen henviste jeg Laxness’ bok og bruken av denne sangen som referanse.
For å lese meg selv opp litt, måtte jeg finne fram den islandske Frelsesarmé-sangboka som vi brukte på 1970-tallet og finne teksten fram; den står som når 300.
Da var det jeg oppdaget ordene «með himneskum armi», og skjønte – eller mente å skjønne – at det var fra denne sangen forfatteren av historieboka, Pétur Pétursson, hadde fått tittelen på boka. Se står i den tredje linja.

Det er ikke så uvanlig å bruke salmestrofer eller sangstrofer som tittel på bøker.
Jeg har gjort det selv på flere av mine.

Noe annet var det i grunnen ikke.
Har du hengt med helt hit, skal du ha stor takk.

Lindtveit 14. april 2020
Níels Pétur Óskarsson Enstad

Julegryta i litteraturen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Frelsesarmeens julegryter har vært et fast innslag i norske bybilder helt siden 1901. Det begynte i hovedstaden, og har senere spredd seg til en rekke andre byer og steder. I 2016 ble det satt ut om lag 200 julegryter over hele landet, og det kom inn drøyt 30 millioner kroner i dem. Bare på de tre grytene i Arendal kom det inn 700 tusen kroner. Grytene er blitt en del av førjulsbildet for svært mange mennesker, enten de legger noe i den eller ikke.

Også i litteraturen finner vi spor etter Frelsesarmeens julegryter.
I barneboka Stor kar har forfatteren Alfred Hauge gitt en fin skildring fra sin egen barndom om møtet med Frelsesarmeens julegryta i Stavanger på 1920-tallet. Han er med sin far på bytur for å få nye sko til jul. Hos familien Torkelsen, som Alfred og faren bor hos mens de er i byen, har gutten fått en tokroning som han kan bruke til hva han vil.
Så mye penger har Alfred hatt før.
På torget står et stort juletre, og ved siden av treet gikk «ei fin dame med en rar hatt».
Faren forklarer at denne damen er fra Frelsesarmeen, og hun samler inn penger og gaver som skal gis til fattige i jula. Og da ser Alfred at det henger ei gryte i et stativ der, og den legger folk penger på.
Gutten og faren samtaler så om fattigdommen i byen, om gutter på Alfreds alder som ikke har verken mat eller klær – og slett ikke sko, som er hans prosjekt med denne turen. Da tar Alfred en heroisk beslutning: Han går bort til gryta og legger to-kroningen i bøssa.
Alfred Hauge skriver: «Jeg kjente det som tapte jeg alt i verden med det samme den falt, men samtidig fyltes. brystet av ei god, sæl kjensle, og nå så jeg at den vakte dama med bandet på hatten smilte til meg».
Da faren forstår hva gutten gjør, må han kremte litt: «Det var fint gjort, det, Alfred farr», sier han.

«Frelseren»
I Jo Nesbøs roman «Frelseren» er ikke julegryta rammen rundt medmenneskelighet, men et mord: En frelsesoffiser blir skutt og drept mens han står grytevakt på Egertorget i Oslo. Den drepte heter Robert Karlsen, og har en bror som heter Jon, og som også er offiser i Frelsesarmeen.
De to brødrene er sønner av en som tidligere har hatt sentrale stillinger i Armeen, men som trakk seg tilbake på grunn av mistanker om økonomisk uredelighet.
Jon ser ut til å kunne bli den som løfter arven etter faren, i hvert fall rent karrieremessig, mens Robert er mer av en traust sliter i det samme systemet.
Det er et stort persongalleri i boka, og mange intriger og problemstillinger som går på kryss og tvers.
Et av spørsmålene i boka er om det var den drepte som var morderens mål, eller om det var broren Jon.
Ble «feil mann» drept?
Mer skal ikke røpes i denne sammenheng; det er julegryta som er tema for denne artikkelen.

USA
Det var i USA skikken med julegryter ble etablert, og det var i USA forfatteren og trubaduren Erik Bye møtte den – i en liten prærieby i Midtvesten.
I boka «Munnspill under åpen himmel» forteller han blant annet om sin karriere som journalist i lokalavisa «The Pathfinder Press».
Her er major Katherine Wilkins fra Frelsesarmeens Præriekorps en av heltinnene i fortellingen.
Det nærmer seg jul, og den vevre majoren marsjerer fram og tilbake «på sine tynne ben» foran julegryta. Hun forteller om fattigdom og nød i den vesle byen, noe som vekker både forskrekkelse og sinne. Blant annet fra byens myndigheter.
–Myndigheter? blåser den vesle majoren. –Myndigheter skal bare eksistere under tvil! Siter meg på det.
Skal man først ha myndigheter, må de i hvert fall handle. Og hun krever handling.
«You can qoute me», sier hun til journalisten der hun marsjerer fram og tilbake foran julegryta. Slik framstår hun som den eneste opprøreren i den søvnige præriebyen.

Opprør
Dette opprøret mot fattigdom og nød har mange salvasjonister kjent på ned gjennom historien.
William Booths bok «In Darkest England – and the way out» var resultatet av et slikt opprør.
Når den tidligere uteliggeren Julius Amundsen vinteren 1893 åpnet Frelsesarmeens lokale på Grønland 9 for husløse, slik at de ikke skulle måtte overnatte ute i den strenge vinterkulden, var det resultatet av et slikt opprør.
Når Othilie Tonning startet både barnehjem og gamlehjem i begynnelsen av forrige århundre, var det som resultat av et slikt opprør.
I 1901 var ambisjonen å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden.
For å få til det hadde Othilie Tonning regnet ut at man trengte 2000 kroner.
Det målet nådde man med god margin.
Senere har både beløpene og ambisjonene økt, og midlene fra julegryta brukes til å finansiere tiltak som sprer seg ut over hele året.
Julegryta er blitt en gedigen, årlig solidaritetsdugnad som både Frelsesarmeen, den enkelte grytevakt og den enkelte giver kan være stolt av å være en del av.

Litteratur:
Bye, Erik: Munnspill under åpen himmel (Cappelen, 1966)
Hauge, Alfred: Stor kar (Ansgar, 1946)
Nesbø, Jo: Frelseren (Aschehoug, 2005)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Salvata Kristelig Forlag, 1937)

Publisert som kronikk i Agderposten 11. desember 2017 - Bildet viser artikkelforfatteren som grytevakt på Stoa i Arendal for et par år siden (Foto: Privat).

Musikalen «Guys and Dolls»: GAMBLERE OG FRELSESKRIGERE

Dette bildet ble tatt da jeg så forestillingen i London i 2006. Interessant nok het en av hovedrolleinnehaverne Sally Ann til fornavn....

Av Nils-Petter Enstad

Fredag 31. januar er det premiere på musikalen «Guys and Dolls» på Oslo Nye Teater. Det er et gammelt stykke: Det ble oppført første gang i USA i 1950, og ble filmet med Marlon Brando og Frank Sinatra i de to viktigste, mannlige rollene, i 1955.

Musikalen er basert på en fortelling av den amerikanske journalisten og forfatteren Damon Runyon (1884 – 1946). Fortellingen heter «The Idyll of Miss Sarah Brown», og ble publisert i 1933. Som novelle er fortellingen glemt for lengst, men i musikalversjonen lever den videre.

Flere av personene i den opprinnelige novellen, hadde lånt trekk fra personer i forfatterens hjemby, som var Pueblo i Colorado. Handlingen er lagt til New York på 1930-tallet.

Kjærlighet
Som så mange slike fortellinger, handler også «Guys and Dolls» i stor grad om kjærlighet. Oppmerksomheten retter seg særlig mot to par.
Det ene paret er den småkriminelle gambleren Nathan Detroit og nattklubbsangerinnen Miss Adelaide, som han har vært forlovet med i 14 år. Det andre er storspilleren Sky Masterson og Miss Sarah Brown, sersjant og leder for den lokale menigheten til «Save a Soul Mission». Dette er en bevegelse der man helt klart har hatt Frelsesarmeen som modell, både med uniformer, flagg, hornmusikk og friluftsmøter.

Pengeknipe
Nathan Detroit er som alle småspillere i konstant pengeknipe, og for å skaffe seg kapital, inngår han et veddemål med Sky Masterson som han – tilsynelatende – umulig kan tape: Han vedder på at Sky ikke klarer å få Sarah til å godta en invitasjon til middag i Havana (på Cuba!) neste kveld. Dermed er det hele i gang.
Fortellingen har alle forviklingskomediens kjennetegn, og har det preget av underholdning og anmasethet som er denne formens særpreg. De ender selvfølgelig bra: Den 14 år lange forlovelsen ender i bryllup, og i sluttscenen har storgambleren fått på seg misjonens uniform.

Suksess
Musikalen «Guys and Dolls» har blitt spilt på scener over hele verden, og med stor suksess. Da forestillingen ble satt opp på Broadway første gang, gikk den hele 1200 ganger. Den har også tidligere vært vist på norske scener.
Historien har appell, musikken fenger, og kanskje har også Frelsesarmeens popularitet bidratt til suksessen. Selv om det religiøse budskapet til «misjonen» presenteres på en forholdsvis moderat måte, skjer det respekt, og det er ingenting å forarge seg over når det gjelder denne delen av forestillingen.

Artikkelen baserer seg på en oppføring i London som artikkelforfatteren så i 2006 - publisert i Dagen 27. januar 2014

Frelsessoldaten og nobelprisvinneren

Av Nils-Petter Enstad

Hva gjorde at den unge Sigrid Unset oppsøkte Templet i Pilestredet en gang på 1890-tallet? Et bilde som ble funnet på Bjerkebæk mange år senere gir kanskje et svar.

Barndomsskildringen Elleve år (Aschehoug 1934) står i særklasse i Sigrid Undset (1882 – 1949) sitt forfatterskap. I formen er det en roman, men den har sterke, selvbiografiske trekk. Sånn sett kan det være et definisjonsspørsmål om man vil kalle den en roman med selvbiografiske trekk, eller en selvbiografi i skjønnlitterær form. Hovedpersonen i boka heter Ingvild. Hennes far er historiker og arkeolog, slik også Sigrid Undsets far var. Ingvild er 11 år når faren dør, slik også Sigrid var det. At hun kaller sitt alter ego Ingvild blir derfor oppfattet som en henvisning til hennes far, som het Ingvald.

«Inn fra utmarken»
Da boka kom ut, var det gått ti år siden Sigrid Undset ble tatt opp i den katolske kirke. Prosessen som førte henne fra en intellektuell, urban agnostisisme til en dyp og inderlig kristen tro, har hun beskrevet som at «Vår Herre hentet meg inn fra utmarken». I dobbeltromanen om Paul Selmer, Gymnadenia (Aschehoug 1929) og Den brennende busk (Aschehoug 1930) skildrer hun denne prosessen.
Den urbane, intellektuelle agnostisismen var en arv fra barndomshjemmet. Ingen av foreldrene hadde noe personlig forhold til tro og kristendom mens Sigrid og hennes to yngre søstre vokste opp. Etter at døtrene var blitt voksne, hendte det moren sukket og sa hun skulle ønske hun hadde lært dem mer respekt for det hellige. Sigrid pleide den gang å svare at det var få tid hun var så takknemlig for, som den «gudløse» arven fra barndomshjemmet. Men etter at Sigrid hadde konvertert, beveget også moren seg i retning av den katolske kirke, og ble tatt opp i den på sine eldre dager.
I Elleve år forteller Sigrid Undset om de første forsøkene sine på å nå fram til en kristen bevissthet. Det begynner med at hushjelpen Marie, forsøker å få den bråmodne elleveåringen til å tenke på alvorligere ting enn pynt og fjas.
- Jeg synes du skulle ta og gå i kirken, jeg, Ingvild, sa Marie en gang Ingvild stod og uffet seg i entreen. - Bare tenk på alle de negerbarna, du, som går mange mil gjennom urskogen og vasser over elever med krokodiller og allting for å få høre Guds ord. Og så du som bare behøver å gå tvers over gaten, så er du der. Men aldri noen i dette huset som tenker på å søke Guds hus en søndag. Jeg skjønner ikke at du ikke skjems, jeg (side 222).

«Heidundrede Gud»
Familien Undset bodde på dette tidspunkt i Keysersgate i Kristiania. Når Marie sa at Ingvild «bare behøver å gå tvers over gaten», er det i hvert fall to gudshus det er naturlig å tenke på. Det er Trefoldighetskirken og det er Frelsesarmeens lokale Templet, som den gang lå i Pilestredet 22. Ingvild var innom begge steder.
Besøket hun må ha avlagt frelsestemplet i Pilestredet, har nedfelt seg i én eneste setning i Elleve år. Der skriver Sigrid Undset at «frelsesarmistenes Gud var en heidundrende Gud med blod og ild og forkjærlighet for fryktelige fargesammensetninger, marineblått og skittenrødt og mørkegult». Dette er også, så vidt vites, den eneste gangen hun nevner Frelsesarmeen i sitt svært rikholdige forfatterskap.
At Frelsesarmeens møteform med hornmusikk, fanesving og håndklapp kunne gi et «heidundrende» inntrykk på en ung jente med Sigrid Undsets bakgrunn, skal ikke forundre noen. Mer forunderlig er det at hun i det hele tatt forvillet seg inn på et frelsesarmémøte.
Forklaringen på dette kan man kanskje finne i bildematerialet til boka Tolv år (Aschehoug, 1998). Boka er et ufullført manuskript som ble funnet da man begynte å rydde på Bjerkebæk etter at forfatterens svigerdatter Christiane Undset Svarstad var død, og den fortsetter beretningen der Elleve år slutter.
I denne boka finner man et fotografi av Laura, som var tjenestepike hos familien Undset. Det var et bilde man fant under oppryddingen på Bjerkebæk. På dette bildet er Laura kledd i Frelsesarmeens uniform. Sannsynligheten er stor for at Laura er identisk med den hushjelpen som i Elleve år kalles Marie. Da Frelsesarmeen kom til Norge i 1888, var det ikke minst mange tjenestejenter og hushjelper som sluttet seg til bevegelsen. Gitt at Marie er identisk med Laura, må man også kunne formode at det var hun som tok med seg Ingvild til det som muligens ble Sigrid Undsets eneste møte med Frelsesarmeens gudstjenesteform – i hvert fall i oppveksten.
Besøket i Trefoldighetskirken førte heller ikke til noen religiøs oppvåkning for den bråmodne, reflekterte jenta. I stedet ble hun brydd på prestens vegne når han talte; hun syntes han rett og slett gjorde seg til.

Omtalt
Den religiøse utvikling som Sigrid Undset senere gjennomgikk, og som førte til en av norsk kulturhistories mest omtalte og analyserte kristne omvendelser, er grundig omtalt av andre og i andre fora. I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur for sine middelalderromaner – først og fremst de tre bindene om Kristin Lavransdatter og de fire om Olav Audunsøn i Hestviken.
Som praktiserende katolikk tok hun sin tro og dens riter på alvor, selv om det kunne skje på en slagferdig måte. Vanen med å banne når hun ble sint, la hun aldri helt fra seg, og da en medkristen minnet henne om at hennes skytsengel noterte seg hvert ord hun sa, skal hun ha brummet: - Da håper jeg han kan stenografere.
Men i Frelsesarmeens korps på Lillehammer visste man at den verdensberømte forfatteren på Bjerkebæk hadde respekt for og var glad i den «heidundrende» organisasjonen hun så vidt hadde besøkt i sin ungdom.
Denne kjærligheten og respekten måtte ha mer med hushjelpen Laura å gjøre, enn med det korte møtet i Pilestredet få år før århundreskiftet. I årenes løp gikk det mange gaver fra Bjerkebæk til Frelsesarmeens lokale, som den gang lå i Anders Sandvigs vei på Lillehammer. Så om ikke Sigrid Undset ble av dem som stilte sin sympati for Frelsesarmeen mest synlig til skue, er det grunn til å tro at det gjennom hele livet dirret en streng av ømhet mellom de to - frelsessoldaten og nobelprisvinneren.

Litteratur:
Hallvard Rieber-Mohn: Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset (Aschehoug, 1982)
Sigrid Undset: Elleve år (Aschehoug, 1934)
Sigrid Undset: Tolv år (Aschehoug, 1998).

«Kjørekaren» 100 år

Av Nils-Petter Enstad







Kort tid før jul i 1912 lå en ny roman av Selma Lagerlöf på de svenske bokhandlerdiskene. Det var en begivenhet i seg selv. Selma Lagerlöf var ikke bare en kjent forfatter i Sverige; etter at hun som første kvinne fikk nobelprisen i litteratur fire år før, hadde hun et verdensnavn. Den nye boka het «Kjørekaren», og åpnet med setningen: «En liten slumsøster lå og skulle dø».

Da den svenske Nasjonalforeningen mot tuberkulose ble stiftet i 1904, ble Selma Lagerlöf bedt om å skrive en artikkel til deres julehefte. På denne tiden var tuberkulose en folkesykdom og en vanlig dødsårsak blant yngre mennesker. Forfatteren lovte å skrive noe, men det ble aldri noen artikkel. I stedet kom det, flere år senere, en stor, og litt skremmende, roman om kjærligheten, døden og kampen for tilværelsen.
Selv om tuberkulose er nevnt i romanen, står et sterkt søkelys på alkoholisme som samfunnsproblem langt mer sentralt i handlingen. Selma Lagerlöf hadde personlige erfaringer med både tuberkulose og alkoholisme: Søsteren Anna døde av tuberkulose i 1879 og faren hennes hadde drukket seg fra gård og grunn. Familiesetet Mårbacka måtte selges, men da Selma hadde fått nobelprisen i litteratur kjøpte hun barndomshjemmet tilbake. Den svenske forfatteren Per Olov Enquist har argumentert for at Gustaf Lagerlöf kan ha vært modell for drukkenbolten David Holm, som er hovedpersonen i «Kjørekaren».

BYENS SRKEKK
David Holm, byens skrekk og store bølle; fordrukken, brutal og ondskapsfull, var en gang en dyktig og respektert arbeider som satte sin ære i å holde seg i jobb og forsørge sin familie. Men brennevinet forandret ham. Det er han som har smittet den lille slumsøsteren med tuberkulose, hun som ligger og skal dø. Det skjedde da hun reparerte frakken hans samtidig som han lå inne på slumstasjonen og sov ut rusen.
Nå er det den siste dagen i det gamle året, og den døende søster Edit har bedt om å treffe David før hun dør. Den unge slumsøsteren elsker nemlig bøllen David Holm dypt og inderlig. Det er en kjærlighet som er like fysisk som den er åndelig, men for søster Edit er det viktigste er at David blir frelst. Men David avviser de som kommer med hilsenen – han vil ikke utsettes for noen «ekkel preken», svarer han. Svirebrødrene hans vil likevel tvinge ham med seg, og i kampens hete blir David stukket ned og etterlatt på kampplassen: Byens kirkegård. Mens han ligger slik, kommer en underlig vogn kjørende og stanser. Mannen ved tømmene sier han er dødens kjørekar, og den som dør en usalig død på nyttårsaften må overta denne jobben for det neste året. Derfor må David blir med. Neste år er det han som skal være kjørekar. Sammen kjører de til dem de skal hente denne natten. Den første er slumsøsteren. Det neste huset de stanser ved, er Davids eget hjem. Kona hans har fått nok av all fylla og volden, og gjør seg nå klar til å ta barnas liv først, og så sitt eget.
Da David satt i fengsel, hadde hun tatt med seg barna og forlatt hjemmet. Men søster Edit – som selv var dypt forelsket i David Holm - hadde overtalt henne til å vende tilbake til mannen. For David hadde sagt til Edit at når han kom ut av fengslet, skulle det bli slutt på drikkingen. Og Edit hadde forsikret Davids kone om at mannen virkelig angret. Det gjorde han selvsagt ikke, hans tanker fylt av hat og hevn. Nå skal hun få svi! Og et hjemlig skrekkregime begynner.
Når han innser hva kona har bestemt seg for, blir David stiv av skrekk. Han forstår at det er han som er skyld i dette, og bare det forferdelige kan unngås, er han villig til å ta på seg kjørekarens makabre verv. Men dermed kan han også få lov til å leve videre. Betingelsen er at han - når han våkner opp der kjørekaren fant ham - rekker hjem før det er for sent.

LUNKEN MOTTAKELSE
Romanen fikk en lunken mottakelse da den kom ut. Lenge ble den regnet som en av Lagerlöfs svakeste romaner, og den ble enten bare nevnt i forbifarten eller direkte oversett i analyser av forfatterskapet. Den vurderingen endret seg med tiden. Den første filmversjonen kom alt i 1921, der Victor Sjöström både hadde regi og spilte hovedrollen som David Holm. Hans bruk av dobbelteksponeringer i denne filmen var banebrytende. I 1939 ble det laget en fransk filmversjon av romanen, og i 1958 nok en svensk.
Mange kristne som møtte Selma Lagerlöfs forfatterskap gjennom hennes Kristus-legender, er blitt både forundret og forskrekket over «spøkelseshistoriene» i romaner som «Kjørekaren» og «Gösta Berlings saga». At det kristne Ansgar Forlag lenge ga ut hennes bøker på norsk, bidro til at oppfatningen av Selma Lagerlöf som en kristen forfatter festet seg. Men selv regnet hun seg ikke som noen kristen. Faktisk skjedde det en prosess med Selma Lagerlöf og hennes forhold til religionen nettopp i den perioden hun skrev «Kjørekaren». Hun ble mindre knyttet til barndommens trygge gudstro, slik hun beskriver den i «Kristus-legender», og som er de fortellingene hennes farmor ga henne som barn, og mer opptatt av spiritisme og antroposofi.
Selma Lagerlöf døde i 1940, 81 år gammel. På graven hennes finner man sluttordene fra «Kjørekaren»: - Gud, la min sjel modnes innen den høstes…

Bildet:
Victor Sjöström hadde både hovedrolle og regi på den svenske stumfilmen «Körkarlen» fra 1921. Hans bruk av dobbelteksponeringer, som i dette bildet, regnes som banebrytende i filmhistorien.