Av Nils-Petter Enstad
Dersom en kryssordoppgave spør etter en norsk forfatter på to bokstaver, er det stor sannsynlighet for at løsningen er ”Tu”. Det er i så fall en referanse til Torvald Tu, hjemstavnsdikteren fra Klepp på Jæren som i løpet av 40 år ga ut 56 bøker: Skuespill, romaner, dikt, eventyr og ikke minst ”stubber”.
Det har ikke manglet på jærske bidrag til norsk litteratur. Navn som Arne Garborg, Åse Marie Nesse og Tor Obrestad sier sitt om dette. I dette selskapet ruver ikke Torvald Tu spesielt høyt, men samtidig har han ryddet seg sitt eget rom både i det jærske kulturlandskapet og i norsk litteratur. Han er på mange måter prototypen på en norsk hjemstavnsdikter med sine tallrike tekster, de aller fleste skrevet på nynorsk, og med mange innslag av jærsk talemål.
Torvald Tu ble født i Tumarka i Klepp kommune, 22. juli i 1893. Faren hans var husmann, og som husmannsgutter flest måtte Torvald ut og tjene til livets brød etter konfirmasjonen. Han prøvde seg i flere yrker, men hans mangel på praktisk sans skal ha vært nesten legendarisk. I 1914, 21 år gammel, ble han elev ved Jæren folkehøgskole, og gikk der i to år. I denne tiden ga han ut både sitt første skuespill og sin første diktsamling. Allerede 14 år gammel hadde han fått sitt første dikt på trykk i Stavanger Aftenblad. Han har selv fortalt at så langt tilbake han kunne huske, hadde han hatt lyst til å bli dikter. Det var aldri tvil i hans sinn om den saken. I salongen til Jæren Folkehøyskole henger den dag i dag et stort maleri av Torvald Tu.
Hjemstavnsdikter
I den generelle litteraturhistorien er ikke Torvald Tu et navn som ruver, men som hjemstavnsdikter gjør han det. Han hentet sine motiver og sitt stoff fra bygde- og bondemiljøet på Jæren. Men i motsetning til andre hjemstavnsdiktere som brukte talemål og ikke dialekt, brukte Torvald Tu jærdialekten som sitt kjennemerke. Han var en glad dikter, og beskrives som en ektefødt jærbu i sin sjel, med stor sans for humoren i det folkelige lynne.
Hans produktivitet var imponerende. Fra han debuterte i 1914, 21 år gammel, og til han døde 41 år senere, ga han ut i alt 56 bøker innen flere ulike sjangere. Bøkene hans fordeler seg slik: Fire romaner, åtte eventyrbøker, 20 skuespill, sju diktsamlinger og 12 samlinger med ”stubber”, fortellinger og noveller. Den mest kjente av disse er nok ”Fint fylgje” fra 1926.
Flere av skuespillene hans ble framført på teateret. Ett av dem, ”Kjærleik på Lykteland”, ble satt opp på Den norske Teater i Oslo i 1923, og ble en stor, økonomisk suksess både for teateret og forfatteren. Etter at det var tatt av plakaten i Oslo, sendte teateret ut to ensembler på turné med det samme stykket. Suksessen satte forfatteren i stand til å kjøpe seg tomt og sette opp stua Mosberghagan, der han bodde resten av livet.
Torvald Tu, som nå var 30 år gammel, så nok for seg at han hadde en lys framtid som dramatiker og dikter, men slik skulle det ikke gå. Dels hang dette sammen med private forhold, dels med at han bare i liten grad evnet å fornye seg kunstnerisk. Så det ble ikke flere oppsetninger av Tu sine stykker i Oslo, men et mindre teater i Bergen, Komedieteateret, satte opp en rekke av dem, og med en viss suksess.
Kristentro
I Torvald Tus barndomshjem var det få bøker. Foreldrene holdt bladet ”Bibelbudet”, men ellers var det bibel, salmebok, katekisme og noen få andaktsbøker som utgjorde biblioteket i husmannsstua. Men Torvalds mor kunne en lang rekke bygderegler og ramser, og hun kunne mange av de gamle stevene, sangene og bånsullene som fantes i den lokale kulturen. Disse ble senere en skattkiste med tanke på sønnens forfatterskap.
Som ung var Torvald Tu en tid frelsessoldat i Bryne korps. Han står oppført som soldat nr. 5 i korpsets gamle rulle. Innvielsen skjedde 6. juni 1909. Korpset var blitt åpnet høsten før. Tu var med andre ord bare 16 år gammel på det tidspunktet. Han ble strøket som soldat tre år senere med begrunnelsen ”utvandret eller flyttet uten å ha gått inn i et annet korps”. Men han bevarte både en sterk interesse og kjærlighet til Frelsesarmeen, og en klar kristentro hele livet gjennom, selv om han kunne gå hardt ut det han oppfattet som dømmesyke hos andre kristne. ”Kristus gjekk ikkje rundt og omvende folk etter Hallesby-metoden,” er en kraftsalve han kunne komme med. ”Det er grenser for alt, men Guds kjærleik er utan grenser,” sto det på en lapp som alltid lå på skrivebordet hans.
Det var den glade og inkluderende kristendommen som var hans tro, og den beholdt han også når livet gikk ham imot, som det skulle gjøre i sterk grad de siste 20 årene av hans liv. Bare noen måneder før han døde, skrev han: ”Eg vil ikkje religion eller kristendom til livs! Eg vil berre svartsynet til livs!”
Glad kristen
Et typisk eksempel på denne glade kristentro er sangen ”Glem ikke gleden”, som han skrev rundt 1950. Den sangen skal ha blitt til etter at to kjente, kristne personligheter i Norge begge feiret sin 80-årsdag det året. Den ene skal ha vært en kjent predikant i en av lutherske misjonsorganisasjonene, den andre var frelsesoffiseren Bertha Hansen, som var en venn av Torvald Tu. I sin tale til gjestene hadde emmisæren vært opptatt av dette: Glem ikke smerten! Glem ikke lidelsen! Bertha Hansen derimot, var opptatt av dette: Glem ikke gleden!
Nå er det vel ikke slik at det ene utelukker ikke det andre, men Torvald Tu hadde uten tvil mest sans for Bertha Hansens appell. Slik ble en sang om den kristne gleden til.
Han skrev også flere andre sanger med klar referanse til Frelsesarmeens begreper. Noen av disse er skrevet på bokmål. ”Glem ikke gleden” er en av disse, ”Soldat i Guds armé” er en annen. Stor poesi er ingen av disse tekstene. Noen steder bruker han temmelig lettvinte, litterære løsninger for å få rimet og rytmen til å passe sammen. Andre steder er retorikken så svulstig at det nærmer seg det komiske. Ett vers fra ”Soldat i Guds armé” kan illustrere dette:
”Jeg er soldat i uniform – en kjempe for min tro.
Hva akter jeg vel verdens storm? Min Jesus seirer jo!
Og er jeg hans, da vet jeg visst - mitt liv blir sei’r fra først til sist!
Min vei – en himmelbro”.
Strevde med sin tro?
Med sine skuespill og ”stubber” leverte nok ikke Torvald Tu den typen litteratur som kristenfolket tradisjonelt har hatt mest sans for. Hans biograf Anne Håland skriver: ”På meg virkar det som han strevar med å finne si tru. Han syner gong på gong at han har ei religiøs tru, men han kan ikkje praktisere trua ved å gå inn i det pietistiske bedehusmiljøet som den gongen prega kristenfolket på Jæren. Han finn sin eigen måte å prisa Gud på, og det gjer han gjennom å verdsetja Guds skaparverk, natur og menneske.”
Dette kan man også se streif av i noen av de tekstene han skrev og som har vært i bruk i Frelsesarmeens møter. Det er særlig i kadettenes sanghefter disse tekstene har overlevd. Sangen ”Å, dype rikdom som nu jeg eier” er tilsynelatende en tekst om trosvisshet og frelsesfryd, men det er kanskje mer erfaringer dikteren drømmer om og ønsker seg, enn som han egentlig har gått inn i:
Ӂ, dype rikdom som jeg nu eier,
En evig frelse, en evig fred!
En evig sang og en evig seier,
En livsens lykke som varer ved.
Nu kan jeg juble av ganske hjerte,
Jeg var en slave, nu er jeg fri.
Og all min grublen og all min smerte
Er svunnet bak meg til evig tid.”
Pengesorger
Det spilte nok også inn at hans privatliv var utfordrende i forhold til datidens normer, ikke bare blant kristne, men generelt. I 1937 flyttet Trygve Stangeland, komponist og pianist, inn hos Torvald Tu i Mosberghagen, og ble boende her til Tu døde 18 år senere. De to kunstnerne hadde kjent hverandre i mer enn 20 år da de flyttet sammen. De laget flere ting sammen, blant annet jærsangen ”Sjå Jæren, gamle Jæren”. En tid turnerte de sammen også, men Trygve Stangeland hadde psykiske problemer som gjorde at han etter hvert isolerte seg mer og mer i Mosberghagen, der han bl.a. tok imot pianoelever.
Anne Håland skriver at hun mener det åpenlyst homofile samlivet bidro til at det jærske publikummet mistet noe av interessen for det de to kunstnerne produserte. Blant annet forteller hun om en prest som nektet å bruke jærsangen da han fikk vite hvem som hadde skrevet tekst og tone til den.
De siste årene av Torvald Tus liv var sterkt preget av pengesorger. Mange av bøkene som kom i disse årene var preget av hastverksarbeid, og etter hans død fant man mange eksemplarer av bøkene der han hadde rettet, strøket og endret, slik at teksten ble slik han skulle ønske den var blitt publisert, men som han av tids- og pengenød ikke hadde tatt seg tid til. Han skrev også ukebladnoveller i Hjemmet under pseudonym, bare for å sikre seg inntekter. I et intervju til sin 60-årsdag, sa han at når han aldri hadde forsøkt seg på romanformen, var det fordi han ikke kunne bruke så mye tid på ett verk, han var avhengig av å få publisert ting fortløpende for å ha inntekter.
Æresrett
Etter krigen var Torvald Tu en av de forfatterne som ble gransket av den ”æresrett” som Den Norske Forfatterforening satte ned, anklaget for uklar holdning til okkupasjonsmakten. Denne æresretten er neppe av de ting forfatterforeningen er mest stolt av i sin historie. I boka om forfatterforeningens historie spør da også Nils Johan Ringdal om det virkelig var fordi Tu skrev ”pro-nazistiske” dikt han ble gransket, eller om man rett og slett mente han skrev for dårlige dikt. Dette er en nokså sleivete og useriøs problemstilling. Anne Håland går dypere inn i dette, og viser blant annet til at det nazistyrte bladet ”Norsk Ungdom” trykket en rekke av Tus dikt fra tidligere diktsamlinger uten å avklare dette med forfatteren først. Mer skulle det ikke til for å bli oppfattet som nazivennlig i det betente klimaet som rådet etter krigen. En oversikt over produksjonen hans viser at han ga ut sju bøker i perioden 1940 til 1945. To av disse var diktsamlinger (”Det lyser etter vegen” fra 1940 og ”Jærdikt fra 1943). Den siste besto stort sett av dikt fra tidligere samlinger, og er tydelig laget for å sikre inntekter.
Granskingen fikk ingen konsekvenser for hans fortsatte produksjon. Han kom med nye bøker helt fram til sin død, selv om prosessen som sådan medførte masse arbeid og frustrasjon mens den sto på.
Medynk
Torvald Tus liv og skjebne ble slik at den vekker medynk. Som ung forfatter var han optimistisk og glad. Diktene hans hadde titler som ”Syng, mine strengjer” og ”Glad vil eg vera”. Suksessen i hovedstaden med ”Kjærleik på Lykteland” tydet på at hadde en lys framtid foran seg. Slik gikk det ikke. Avstanden mellom Jæren og det pulserende kunstnerlivet i hovedstaden ble for stor. Jærdikteren ble en isolert og ensom mann, og ansvaret for den sykelige samboeren forsterket dette ytterligere. Kunstnerisk fornyet han seg heller ikke. Han fortsatte å produsere bonderomantiske skuespill lenge etter at publikum hadde mistet interessen for denne typen dramatikk.
I den siste diktsamlingen hans, ”Gjennom Grindane” (1953) er tonen alvorlig og ettertenksom. I diktet ”Villring” oppsummerer han livet sitt slik:
”Kva vart det av det skin som hugen skildra,
skal tru eg så leitelangt har vildra
min levealder ved å gå – i ring?”
Torvald Tu døde 15. januar 1955.
Kilder:
Anne Håland: Torvald Tu – eit biografisk riss (i ”Sjå Jæren”, Årbok for Jærmuseet 1993)
Nils Johan Ringdal: Ordenes pris. Den norske forfatterforening 100 år (Aschehoug, 1993)
H.A. Tandberg/Per Raubakken: Hæren Gud ga våpen (Salvata Kristelig Forlag, 1962)
http://www.bibsys.no/
Dersom en kryssordoppgave spør etter en norsk forfatter på to bokstaver, er det stor sannsynlighet for at løsningen er ”Tu”. Det er i så fall en referanse til Torvald Tu, hjemstavnsdikteren fra Klepp på Jæren som i løpet av 40 år ga ut 56 bøker: Skuespill, romaner, dikt, eventyr og ikke minst ”stubber”.
Det har ikke manglet på jærske bidrag til norsk litteratur. Navn som Arne Garborg, Åse Marie Nesse og Tor Obrestad sier sitt om dette. I dette selskapet ruver ikke Torvald Tu spesielt høyt, men samtidig har han ryddet seg sitt eget rom både i det jærske kulturlandskapet og i norsk litteratur. Han er på mange måter prototypen på en norsk hjemstavnsdikter med sine tallrike tekster, de aller fleste skrevet på nynorsk, og med mange innslag av jærsk talemål.
Torvald Tu ble født i Tumarka i Klepp kommune, 22. juli i 1893. Faren hans var husmann, og som husmannsgutter flest måtte Torvald ut og tjene til livets brød etter konfirmasjonen. Han prøvde seg i flere yrker, men hans mangel på praktisk sans skal ha vært nesten legendarisk. I 1914, 21 år gammel, ble han elev ved Jæren folkehøgskole, og gikk der i to år. I denne tiden ga han ut både sitt første skuespill og sin første diktsamling. Allerede 14 år gammel hadde han fått sitt første dikt på trykk i Stavanger Aftenblad. Han har selv fortalt at så langt tilbake han kunne huske, hadde han hatt lyst til å bli dikter. Det var aldri tvil i hans sinn om den saken. I salongen til Jæren Folkehøyskole henger den dag i dag et stort maleri av Torvald Tu.
Hjemstavnsdikter
I den generelle litteraturhistorien er ikke Torvald Tu et navn som ruver, men som hjemstavnsdikter gjør han det. Han hentet sine motiver og sitt stoff fra bygde- og bondemiljøet på Jæren. Men i motsetning til andre hjemstavnsdiktere som brukte talemål og ikke dialekt, brukte Torvald Tu jærdialekten som sitt kjennemerke. Han var en glad dikter, og beskrives som en ektefødt jærbu i sin sjel, med stor sans for humoren i det folkelige lynne.
Hans produktivitet var imponerende. Fra han debuterte i 1914, 21 år gammel, og til han døde 41 år senere, ga han ut i alt 56 bøker innen flere ulike sjangere. Bøkene hans fordeler seg slik: Fire romaner, åtte eventyrbøker, 20 skuespill, sju diktsamlinger og 12 samlinger med ”stubber”, fortellinger og noveller. Den mest kjente av disse er nok ”Fint fylgje” fra 1926.
Flere av skuespillene hans ble framført på teateret. Ett av dem, ”Kjærleik på Lykteland”, ble satt opp på Den norske Teater i Oslo i 1923, og ble en stor, økonomisk suksess både for teateret og forfatteren. Etter at det var tatt av plakaten i Oslo, sendte teateret ut to ensembler på turné med det samme stykket. Suksessen satte forfatteren i stand til å kjøpe seg tomt og sette opp stua Mosberghagan, der han bodde resten av livet.
Torvald Tu, som nå var 30 år gammel, så nok for seg at han hadde en lys framtid som dramatiker og dikter, men slik skulle det ikke gå. Dels hang dette sammen med private forhold, dels med at han bare i liten grad evnet å fornye seg kunstnerisk. Så det ble ikke flere oppsetninger av Tu sine stykker i Oslo, men et mindre teater i Bergen, Komedieteateret, satte opp en rekke av dem, og med en viss suksess.
Kristentro
I Torvald Tus barndomshjem var det få bøker. Foreldrene holdt bladet ”Bibelbudet”, men ellers var det bibel, salmebok, katekisme og noen få andaktsbøker som utgjorde biblioteket i husmannsstua. Men Torvalds mor kunne en lang rekke bygderegler og ramser, og hun kunne mange av de gamle stevene, sangene og bånsullene som fantes i den lokale kulturen. Disse ble senere en skattkiste med tanke på sønnens forfatterskap.
Som ung var Torvald Tu en tid frelsessoldat i Bryne korps. Han står oppført som soldat nr. 5 i korpsets gamle rulle. Innvielsen skjedde 6. juni 1909. Korpset var blitt åpnet høsten før. Tu var med andre ord bare 16 år gammel på det tidspunktet. Han ble strøket som soldat tre år senere med begrunnelsen ”utvandret eller flyttet uten å ha gått inn i et annet korps”. Men han bevarte både en sterk interesse og kjærlighet til Frelsesarmeen, og en klar kristentro hele livet gjennom, selv om han kunne gå hardt ut det han oppfattet som dømmesyke hos andre kristne. ”Kristus gjekk ikkje rundt og omvende folk etter Hallesby-metoden,” er en kraftsalve han kunne komme med. ”Det er grenser for alt, men Guds kjærleik er utan grenser,” sto det på en lapp som alltid lå på skrivebordet hans.
Det var den glade og inkluderende kristendommen som var hans tro, og den beholdt han også når livet gikk ham imot, som det skulle gjøre i sterk grad de siste 20 årene av hans liv. Bare noen måneder før han døde, skrev han: ”Eg vil ikkje religion eller kristendom til livs! Eg vil berre svartsynet til livs!”
Glad kristen
Et typisk eksempel på denne glade kristentro er sangen ”Glem ikke gleden”, som han skrev rundt 1950. Den sangen skal ha blitt til etter at to kjente, kristne personligheter i Norge begge feiret sin 80-årsdag det året. Den ene skal ha vært en kjent predikant i en av lutherske misjonsorganisasjonene, den andre var frelsesoffiseren Bertha Hansen, som var en venn av Torvald Tu. I sin tale til gjestene hadde emmisæren vært opptatt av dette: Glem ikke smerten! Glem ikke lidelsen! Bertha Hansen derimot, var opptatt av dette: Glem ikke gleden!
Nå er det vel ikke slik at det ene utelukker ikke det andre, men Torvald Tu hadde uten tvil mest sans for Bertha Hansens appell. Slik ble en sang om den kristne gleden til.
Han skrev også flere andre sanger med klar referanse til Frelsesarmeens begreper. Noen av disse er skrevet på bokmål. ”Glem ikke gleden” er en av disse, ”Soldat i Guds armé” er en annen. Stor poesi er ingen av disse tekstene. Noen steder bruker han temmelig lettvinte, litterære løsninger for å få rimet og rytmen til å passe sammen. Andre steder er retorikken så svulstig at det nærmer seg det komiske. Ett vers fra ”Soldat i Guds armé” kan illustrere dette:
”Jeg er soldat i uniform – en kjempe for min tro.
Hva akter jeg vel verdens storm? Min Jesus seirer jo!
Og er jeg hans, da vet jeg visst - mitt liv blir sei’r fra først til sist!
Min vei – en himmelbro”.
Strevde med sin tro?
Med sine skuespill og ”stubber” leverte nok ikke Torvald Tu den typen litteratur som kristenfolket tradisjonelt har hatt mest sans for. Hans biograf Anne Håland skriver: ”På meg virkar det som han strevar med å finne si tru. Han syner gong på gong at han har ei religiøs tru, men han kan ikkje praktisere trua ved å gå inn i det pietistiske bedehusmiljøet som den gongen prega kristenfolket på Jæren. Han finn sin eigen måte å prisa Gud på, og det gjer han gjennom å verdsetja Guds skaparverk, natur og menneske.”
Dette kan man også se streif av i noen av de tekstene han skrev og som har vært i bruk i Frelsesarmeens møter. Det er særlig i kadettenes sanghefter disse tekstene har overlevd. Sangen ”Å, dype rikdom som nu jeg eier” er tilsynelatende en tekst om trosvisshet og frelsesfryd, men det er kanskje mer erfaringer dikteren drømmer om og ønsker seg, enn som han egentlig har gått inn i:
Ӂ, dype rikdom som jeg nu eier,
En evig frelse, en evig fred!
En evig sang og en evig seier,
En livsens lykke som varer ved.
Nu kan jeg juble av ganske hjerte,
Jeg var en slave, nu er jeg fri.
Og all min grublen og all min smerte
Er svunnet bak meg til evig tid.”
Pengesorger
Det spilte nok også inn at hans privatliv var utfordrende i forhold til datidens normer, ikke bare blant kristne, men generelt. I 1937 flyttet Trygve Stangeland, komponist og pianist, inn hos Torvald Tu i Mosberghagen, og ble boende her til Tu døde 18 år senere. De to kunstnerne hadde kjent hverandre i mer enn 20 år da de flyttet sammen. De laget flere ting sammen, blant annet jærsangen ”Sjå Jæren, gamle Jæren”. En tid turnerte de sammen også, men Trygve Stangeland hadde psykiske problemer som gjorde at han etter hvert isolerte seg mer og mer i Mosberghagen, der han bl.a. tok imot pianoelever.
Anne Håland skriver at hun mener det åpenlyst homofile samlivet bidro til at det jærske publikummet mistet noe av interessen for det de to kunstnerne produserte. Blant annet forteller hun om en prest som nektet å bruke jærsangen da han fikk vite hvem som hadde skrevet tekst og tone til den.
De siste årene av Torvald Tus liv var sterkt preget av pengesorger. Mange av bøkene som kom i disse årene var preget av hastverksarbeid, og etter hans død fant man mange eksemplarer av bøkene der han hadde rettet, strøket og endret, slik at teksten ble slik han skulle ønske den var blitt publisert, men som han av tids- og pengenød ikke hadde tatt seg tid til. Han skrev også ukebladnoveller i Hjemmet under pseudonym, bare for å sikre seg inntekter. I et intervju til sin 60-årsdag, sa han at når han aldri hadde forsøkt seg på romanformen, var det fordi han ikke kunne bruke så mye tid på ett verk, han var avhengig av å få publisert ting fortløpende for å ha inntekter.
Æresrett
Etter krigen var Torvald Tu en av de forfatterne som ble gransket av den ”æresrett” som Den Norske Forfatterforening satte ned, anklaget for uklar holdning til okkupasjonsmakten. Denne æresretten er neppe av de ting forfatterforeningen er mest stolt av i sin historie. I boka om forfatterforeningens historie spør da også Nils Johan Ringdal om det virkelig var fordi Tu skrev ”pro-nazistiske” dikt han ble gransket, eller om man rett og slett mente han skrev for dårlige dikt. Dette er en nokså sleivete og useriøs problemstilling. Anne Håland går dypere inn i dette, og viser blant annet til at det nazistyrte bladet ”Norsk Ungdom” trykket en rekke av Tus dikt fra tidligere diktsamlinger uten å avklare dette med forfatteren først. Mer skulle det ikke til for å bli oppfattet som nazivennlig i det betente klimaet som rådet etter krigen. En oversikt over produksjonen hans viser at han ga ut sju bøker i perioden 1940 til 1945. To av disse var diktsamlinger (”Det lyser etter vegen” fra 1940 og ”Jærdikt fra 1943). Den siste besto stort sett av dikt fra tidligere samlinger, og er tydelig laget for å sikre inntekter.
Granskingen fikk ingen konsekvenser for hans fortsatte produksjon. Han kom med nye bøker helt fram til sin død, selv om prosessen som sådan medførte masse arbeid og frustrasjon mens den sto på.
Medynk
Torvald Tus liv og skjebne ble slik at den vekker medynk. Som ung forfatter var han optimistisk og glad. Diktene hans hadde titler som ”Syng, mine strengjer” og ”Glad vil eg vera”. Suksessen i hovedstaden med ”Kjærleik på Lykteland” tydet på at hadde en lys framtid foran seg. Slik gikk det ikke. Avstanden mellom Jæren og det pulserende kunstnerlivet i hovedstaden ble for stor. Jærdikteren ble en isolert og ensom mann, og ansvaret for den sykelige samboeren forsterket dette ytterligere. Kunstnerisk fornyet han seg heller ikke. Han fortsatte å produsere bonderomantiske skuespill lenge etter at publikum hadde mistet interessen for denne typen dramatikk.
I den siste diktsamlingen hans, ”Gjennom Grindane” (1953) er tonen alvorlig og ettertenksom. I diktet ”Villring” oppsummerer han livet sitt slik:
”Kva vart det av det skin som hugen skildra,
skal tru eg så leitelangt har vildra
min levealder ved å gå – i ring?”
Torvald Tu døde 15. januar 1955.
Kilder:
Anne Håland: Torvald Tu – eit biografisk riss (i ”Sjå Jæren”, Årbok for Jærmuseet 1993)
Nils Johan Ringdal: Ordenes pris. Den norske forfatterforening 100 år (Aschehoug, 1993)
H.A. Tandberg/Per Raubakken: Hæren Gud ga våpen (Salvata Kristelig Forlag, 1962)
http://www.bibsys.no/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar