Av Nils-Petter Enstad
Forfatteren og journalisten Johan Halmrast (1866 – 1912) må ha vært en av de mest aktive og produktive deltakere i den underskogen av norsk litteraturhistorie som gjerne kalles ”kolportasje-litteraturen”.
Forfatteren og journalisten Johan Halmrast (1866 – 1912) må ha vært en av de mest aktive og produktive deltakere i den underskogen av norsk litteraturhistorie som gjerne kalles ”kolportasje-litteraturen”.
Navnet fikk denne sjangeren fordi fortellingene ble distribuert som hefter som kom med 14 dagers mellomrom. Ofte ble disse heftene solgt både av forfatterne selv og av omvandrende kremmere som gikk rundt og tilbød dem. Mange tegnet seg abonnenter, og noe av sjangerens kjennetegn er en utstrakt bruk av det som gjerne kalles ”cliffhanger”. Det betyr at hvert hefte sluttet med en eller annen spennende situasjon som gjorde at man bare måtte ha det neste heftet også.
Dagens bokserier innen den såkalte kiosklitteraturen er redigert på samme måte, slik for så vidt også hørespillserier i radio og spenningserier i fjernsynet er det. Det har vært skrevet en del om ”kolportasjelitteraturen” og dens forfattere, som hadde sin viktigste periode i årene fra 1880-tallet og fram mot 1920. Johan Halmrast er ikke blant dem som har vært mest i fokus av disse, men han hadde helt klart sitt publikum, han også. Men i motsetning til eksempelvis en kolportasjeforfatter som Rudolf Muus, skrev ikke Halmrast om forbrytelser og eksotiske eventyr; han skrev om hverdagsmennesker på Kristianias østkant, og deres store og små gleder. Og ikke minst var kristentroen en viktig motor i fortellingene hans.
I jobbetidssatiren ”Bør Børson jr.” fra 1920 har Johan Falkberget en liten hilsen til sin da for lengst avdøde navnebror, når han forteller om en omreisende bokselger som er kommet til bygda, og som blant annet selger bøker av Johan Halmrast. Det tyder på at Johan Halmrasts fortellinger fremdeles ble lest, nesten ti år etter hans død.
Dagens bokserier innen den såkalte kiosklitteraturen er redigert på samme måte, slik for så vidt også hørespillserier i radio og spenningserier i fjernsynet er det. Det har vært skrevet en del om ”kolportasjelitteraturen” og dens forfattere, som hadde sin viktigste periode i årene fra 1880-tallet og fram mot 1920. Johan Halmrast er ikke blant dem som har vært mest i fokus av disse, men han hadde helt klart sitt publikum, han også. Men i motsetning til eksempelvis en kolportasjeforfatter som Rudolf Muus, skrev ikke Halmrast om forbrytelser og eksotiske eventyr; han skrev om hverdagsmennesker på Kristianias østkant, og deres store og små gleder. Og ikke minst var kristentroen en viktig motor i fortellingene hans.
I jobbetidssatiren ”Bør Børson jr.” fra 1920 har Johan Falkberget en liten hilsen til sin da for lengst avdøde navnebror, når han forteller om en omreisende bokselger som er kommet til bygda, og som blant annet selger bøker av Johan Halmrast. Det tyder på at Johan Halmrasts fortellinger fremdeles ble lest, nesten ti år etter hans død.
I dag huskes Johan Halmrast for én eneste tekst, nemlig påskesalmen Å, salige stund uten like (1890). Han er dessuten representert med én salmetekst til i Norsk Salmebok. Det er ”Hen over jorden et pilgrimstog”.
SKREV MYE
Jeg skrev for mange år siden et lite hefte om Johan Halmrast, der jeg forsøker å beskrive livet hans. Her skal bare nevnes at han hele livet skrev både fortellinger, dikt og artikler, og forsøkte å skape seg et levebrød av dette. I alt skrev han et 30-tall romaner. Mange av dem finnes nok ennå, men det er i Nasjonalbibliotekets depot, der de trolig bare er tilgjengelige for forskere. Men i forbindelse med 100-årsdagen for Halmrast fødsel, ble en av disse gitt ut i ny og omarbeidet utgave. Det var Fabrikkgutten – en Christiania-fortælling fra 1895. Den kom først ut i hefter som var bilag til bladet ”Ungdoms-Tiendende”, som Halmrast var knyttet til i noen år på 1890-tallet, både som journalist og i en periode også som redaktør. Senere kom den i bokform flere ganger, slik også flere av de andre fortellingene hans gjorde.
Det var en sokneprest Nils Høimyr som i de siste årene av sitt liv brukte mye tid på det vi kan kalle ”Halmrast-forskning”, og blant annet skrev en artikkel om ham i tidsskriftet ”Fast Grunn”. Han omarbeidet også ”Fabrikkgutten”, og Lunde Forlag ga den ut. Den kan fremdeles skaffes fra bibliotekene. Jubileumsutgivelsen har gitt ”Fabrikkgutten” en slags status som ”den beste” av Halmrast fortellinger. Hvor rettferdig en slik vurdering er, det være seg mot denne som andre av fortellingene hans, er det vanskelig å mene noe bestemt om.
Handlingen i Fabrikkgutten er, som i så mange av tidens kolportasjeromaner, vevd sammen av flere fortellinger som til slutt utgjør én roman. Det er vel grunn til å tro at den omarbeidelsen som Nils Høimyr har gjort ikke minst bestod i at han lukte vekk en del av de ”unødvendige” fortellingene som slike romaner var fylt opp med, både for å fylle det enkelte hefte og for å kunne lage nye hefter så lenge det ennå var spørsmål etter dem. Når interessen dalte, gikk også fortellingen mot slutten – omtrent som i dagens såpeserier i fjernsynet.
FLERE FORTELLINGER I ÉN
Handlingen i Fabrikkgutten er, som i så mange av tidens kolportasjeromaner, vevd sammen av flere fortellinger som til slutt utgjør én roman. Det er vel grunn til å tro at den omarbeidelsen som Nils Høimyr har gjort ikke minst bestod i at han lukte vekk en del av de ”unødvendige” fortellingene som slike romaner var fylt opp med, både for å fylle det enkelte hefte og for å kunne lage nye hefter så lenge det ennå var spørsmål etter dem. Når interessen dalte, gikk også fortellingen mot slutten – omtrent som i dagens såpeserier i fjernsynet.
FLERE FORTELLINGER I ÉN
I den nyeste versjonen består Fabrikkgutten av to klart atskilte fortellinger og en ”spin off”-fortelling. Hovedfortellingen er om den flittige, arbeidsomme og ikke minst gudfryktige Bernt Fremstad. Sidefortellingen er om den unge Thora, mens spin-off-fortellingen er om de intrigene fru Strandby lager for å skille datteren Margit fra Bernt, som hun er glad i, og i stedet få henne til å gifte seg med sin sjef, butikkeier Johnsen, som egentlig har rykte på seg som litt av en damevenn.
Thora, stakkar, har blitt ført ut i elendigheten av sin tidligere kjæreste Fredrik, og har endt opp som gatepike. Den unge frelsessoldaten Adolf kommer henne imidlertid til hjelp. Hun møter ingen fordømmelse hos ham, og sammen med et par andre frelsessoldater får han overtalt både Thora og Fredrik til å bli med på møte i Templet i Pilestredet. Der kneler begge to ved Frelsesarmeens botsbenk og får begynne et nytt liv. Og dermed er de også ute av historien.
For hovedpersonen i fortellingen er Bernt, som også er den tittelen på boka referer til. Han har vokst opp i forholdsvis enkle kår, men en gang satt familien hans bra i det. Faren hadde drevet sin egen virksomhet og hatt mange i arbeid, men fordi han hadde stilt opp for andre og kausjonert for lån, gikk han konkurs, og familien måtte flytte til Kristiania. Dette er hentet direkte ut av forfatterens egen biografi. Johan Halmrasts far hadde vært en stor forretningsmann på Lillehammer, men familien ble deklassert etter en konkurs på samme måte som Bernt Fremstads familie var blitt det. Men Bernt lar verken bitterhet eller fattigdom knekke seg. Han er en arbeidsmaur som selger aviser etter skoletid, og begynner tidlig å arbeide på en fabrikk. Takket være sin dyktighet, flid og pålitelighet, vinner han fabrikkeierens tillit. Fabrikkeieren er barnløs, og kort før sin død bestemmer han at Bernt skal overta som eier den dagen han er borte. Hele tiden er det Margit som er hans hjertes utkårende. Hun vakler riktignok litt mellom utsiktene til å bli en vanlig fabrikkarbeiders kone, slik hun regner med det blir dersom hun og Bernt gifter seg, og en fin forretningsmanns kone, siden sjefen så tydelig er interessert i henne. Moren presser på for å få henne til å velge sjefen, men det ender med at hun gifter seg med Bent. Og ikke lenge etter er det han som er fabrikkeier.
Fortellingen avsluttes med at fabrikkeieren og hans kone spaserer i Kristianias gater, og blir stoppet av en bladselger som fallbyr mange av de samme bladene som Bernt solgte i sin tid. Han kjøper ett eksemplar av hvert blad, og det hele munner ut i noen refleksjoner om hvor underlig livet kan te seg…
Thora, stakkar, har blitt ført ut i elendigheten av sin tidligere kjæreste Fredrik, og har endt opp som gatepike. Den unge frelsessoldaten Adolf kommer henne imidlertid til hjelp. Hun møter ingen fordømmelse hos ham, og sammen med et par andre frelsessoldater får han overtalt både Thora og Fredrik til å bli med på møte i Templet i Pilestredet. Der kneler begge to ved Frelsesarmeens botsbenk og får begynne et nytt liv. Og dermed er de også ute av historien.
For hovedpersonen i fortellingen er Bernt, som også er den tittelen på boka referer til. Han har vokst opp i forholdsvis enkle kår, men en gang satt familien hans bra i det. Faren hadde drevet sin egen virksomhet og hatt mange i arbeid, men fordi han hadde stilt opp for andre og kausjonert for lån, gikk han konkurs, og familien måtte flytte til Kristiania. Dette er hentet direkte ut av forfatterens egen biografi. Johan Halmrasts far hadde vært en stor forretningsmann på Lillehammer, men familien ble deklassert etter en konkurs på samme måte som Bernt Fremstads familie var blitt det. Men Bernt lar verken bitterhet eller fattigdom knekke seg. Han er en arbeidsmaur som selger aviser etter skoletid, og begynner tidlig å arbeide på en fabrikk. Takket være sin dyktighet, flid og pålitelighet, vinner han fabrikkeierens tillit. Fabrikkeieren er barnløs, og kort før sin død bestemmer han at Bernt skal overta som eier den dagen han er borte. Hele tiden er det Margit som er hans hjertes utkårende. Hun vakler riktignok litt mellom utsiktene til å bli en vanlig fabrikkarbeiders kone, slik hun regner med det blir dersom hun og Bernt gifter seg, og en fin forretningsmanns kone, siden sjefen så tydelig er interessert i henne. Moren presser på for å få henne til å velge sjefen, men det ender med at hun gifter seg med Bent. Og ikke lenge etter er det han som er fabrikkeier.
Fortellingen avsluttes med at fabrikkeieren og hans kone spaserer i Kristianias gater, og blir stoppet av en bladselger som fallbyr mange av de samme bladene som Bernt solgte i sin tid. Han kjøper ett eksemplar av hvert blad, og det hele munner ut i noen refleksjoner om hvor underlig livet kan te seg…
DØDE FATTIG
Johan Halmrasts produktivitet sto dessverre ikke i noe rimelig forhold til hans suksess, verken litteraturhistorisk eller økonomisk. Da han døde i stor fattigdom i 1912, fant man to sekker med ferdige, upubliserte manuskripter på loftsrommet der han bodde. Alt sammen ble brent ulest. De eneste som fulgte ham til graven, var fire frelsesoffiserer.
Haakon Dahlstrøm fortalte meg en gang at han mente den senere redaktøren i Krigsropet, Bernhard Fjærestrand, var en av disse.
Johan Halmrast
FABRIKKGUTTEN
Omarbeidet ved Nils Høimyr
Lunde Forlag
Johan Halmrast
FABRIKKGUTTEN
Omarbeidet ved Nils Høimyr
Lunde Forlag
Tilleggslitteratur:
Nils-Petter Enstad
...SÅ FIKK DU DEN LEVENDE MØTE
...SÅ FIKK DU DEN LEVENDE MØTE
Ansgar Forlag (1990)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar