Forleggeri, forleggera

Av Nils-Petter Enstad

Jeg vet ikke om det finnes noen samlet oversikt over hvor mange bøker som er blitt gitt ut på Salvata Kristelig Forlag. Jeg ser på wikipedia at forlaget ble grunnlagt i 1935, men Frelsesarmeen ga jo ut bøker lenge før den tid.

Jeg har i mine hyller stående bøker fra 1910, der Frelsesarmeens hovedkvarter er oppgitt som forlegger, andre, fra 1920-tallet, der utgiveren er «Frelsesarmeens forlag». Men fra siste del av 1930-tallet og fram til i hvert fall 70-tallet, er det stort sett Salvata Kristelig Forlag som står som utgiver.

Frelsesarmeen i Norge
begynte tidlig med forlagsvirksomhet.
Alt i 1888, det året man «åpnet ilden», ble det gitt ut både sangbøker og pamfletter.
Allerede i 1900 ga man ut den første historieboka – «Under Blods- og Ildsfanen».

Man kan kanskje undres over hvorfor man allerede etter 12 år hadde behov for å lage en slik utgivelse – kanskje var det for å markere at man var halvveis til 25 års virksomhet.
Neste historiebok kom i 1928; det var for å markere at Frelsesarmeen hadde arbeidet i Norge i 40 år.

Det var mange norske salvasjonister,
både soldater og offiserer, som ga ut bøker på Salvata.
En av de flittigste var frelsessoldaten Ida Mathisen (1882 – 1964) som i alt ga ut 11 bøker; ti av disse på Salvata. Den første boka hennes, «Gløtt fra fangenes verden», kom i 1925; før Salvata var dannet som eget selskap.
En annen flittig Salvata-forfatter var Johs. Befring (1893 – 1975). På wikipedia er han oppført som forfatter/bidragsyter til 12 bøker; ti av disse på Salvata.
I 1931 ga han ut boka «Smaragdøen» på et annet forlag og i 1941 ga han ut en bok på Dreyers forlag.
De fleste av bøkene hans hentet sitt stoff fra Indonesia, der Befring og hans kone hadde vært misjonærer fra 1914 til 1921

Lenge var det slik
at den som ble frelsesoffiser, måtte forplikte seg til ikke å gi ut bøker som Frelsesarmeen ikke hadde godkjent.
Dette betydde sannsynligvis ikke det samme som at man måtte gi dem ut på Frelsesarmeens forlag. I 1942 ga Carl Breien, da pensjonert oberst, ut boka «Himmelens sendebud» på Norsk Litteraturselskap, som var Baptistsamfunnets forlag.
De fleste av de i alt fem bøkene han er registrert med kom imidlertid ut på Salvata, eller på Frelsesarmeens forlag.

Flere frelsessoldater
ga ut bøkene sine på Salvata.
Mellom 1949 og 1957 ga Alfred Buer ut tre titler på Salvata, og i 1957 ga Elias Leine ut reiseskildringen «Brennpunktet Israel» på samme forlag. Dette var året etter den såkalte Suez-krisen.
En flittig, litterær maur i Frelsesarmeen var brigadér Liv Olsson (1887 – 1976).
På bokfronten var hun mest oversetter, men skrev både en biografi og en barnebok under eget navn.
Hennes sønn, Olav M. Olsson (1905 – 72), var knyttet til litteraturavdelingen det meste av sitt voksne liv, og oversatte en rekke bøker.
Han skrev også et manus som kunne blitt beskrevet som «en guttebok» om den var blitt utgitt, men den gikk bare som føljetong i bladet «Den unge soldat» i to omganger: Speiderfortellingen «Svein finner sporet».

En som også fant stoff
i speiderarbeidet, var Ruth Gulbrandsen (1917 – 94). Hun hadde bakgrunn som frelsessoldat og ungdomsleder i det daværende Oslo 4. korps, som lå på Vålerenga.
Rett etter krigen ga hun ut to bøker på Salvata; den ene het «Kari blir speider».
Senere skrev hun et par bøker til, som kom ut på «De unges forlag» (Baptistsamfunnet).

Også Henry Holm
(1908 – 68) hadde vært frelsessoldat i sin ungdom, og skrev en rekke bøker med stoff fra Frelsesarmeens historie.

«Onkel Hans forteller» (1945) var en Frelsesarmé-historie for barn, og i 1962 ga han ut biografien «Han glemte ingen» om kommandør T.I. Øgrim.
Han ga også ut armé-relaterte bøker på forlag som Ansgar og Norsk Litteraturselskap.
Den første boka hans var en biografi om kommandør Th. Westergaard.
Den kom på Ansgar, som da var et helt nytt forlag.

Ansgar forlag
ga også ut boka salmedikten og frelsesoffiseren Hjalmar Hansen (1873 - 1952) skrev om bakgrunnen for noen av hans mest kjente sanger: «De ble vunnet ved sang». Denne boka kom i 1946.
Hjalmar Hansen huskes for sanger som «Herligste navn som er uttalt på jord» og «Se, mengden til Golgata iler».

Som for andre forlag,
både kristne og profane, var det mange oversettelser blant Salvatas utgivelser.
Dette var i stor grad bøker av Frelsesarmé-ledere, både engelske og svenske.
I tillegg ga Frelsesarmeen ut ulike typer manualer, håndbøker og regelsamlinger på sitt eget forlag.

Tidlig på 1950-tallet

begynte man å gi ut antologier med korte, biografiske artikler om personer som hadde gjort seg gjeldende i Frelsesarmeens historie.
Disse bøkene var, etter hva jeg har forstått, en type pensum for de unge salvasjonistene som fulgte det såkalte korpskadettopplegget, en type studium der både bibelkunnskap, organisasjonskunnskap og arméhistorie sto på pensum.

Det hendte også
at forfattere uten, eller med relativt marginal tilknytning til Frelsesarmeen, ga ut sine bøker på Salvata.
Her skal nevnes tre slike forfattere; de er alle kvinner.

Kamilla Østbye (1910 – 96)
var fra Hærland i det som i mitt hode alltid vil heter Østfold.
Hun ga ut to romaner – selv ville kanskje både hun og forlaget kalt det «fortellinger» - på Salvata.
De kom med ti års mellomrom: «I solskinn og skygge» kom i 1949 og «I drift mellom mange makter» i 1959.
Hærland var utpost til Mysen korps, og er i dag, som både Mysen og Askim, en del av Indre Østfold kommune.
Da hun døde, skrev lokalavisen at hun i en periode hadde gått i Frelsesarmeen, men at det ellers var i kirken og bedehuset hun hadde sin tilknytning. Bøkene fikk positiv og vennlig omtale i en del kristelige blader, uten at man ble altfor panegyrisk.

Emma Skagestad (1904 – 2001)
var en håndarbeidslærer fra Søgne som bodde mesteparten av sitt liv i Søgne.
Hun skrev to romaner, men bare en av disse kom på Salvata. Den het «Tone Bøen» og kom i 1962.
Forlaget lover «avveksling og spenning» i boka, og biskop Karl Marthinussen skrev en omtale i Vårt Land der boka fikk attest som «en elskverdig og positiv skildring med mange verdifulle innslag og virkelighetsskildringer».
Han konkluderer med at dette er en bok «først og fremst for kristne hjem».
I 1968 ga hun ut en roman på Ansgar Forlag. Den het «Alltid på vandring» og handlet om folkegruppen «De reisende».
Slik boka presenteres skal man kanskje være glad til at den ikke kom ut på Salvata – referatet gir inntrykk av at her er det mye fordommer mot «tatere».

Ella Berg Hansen (1918 – 2015)
ga også ut bare en bok, og den kom på Salvata i 1960. Boka heter «Betalte hun for dyrt?» og er fortellingen om en kvinne som holdt ut i et ekteskap med en fordrukken og forbrytersk mann.
Boka slutter med at han kommer ut fra fengsel etter å ha sonet en dom, og er han blitt kristen, men i mellomtida er kona blitt syk og dør.

Etter det som framstår
som en forholdsvis moderat, men offensiv utgivelsespolitikk fram mot slutten av 1960-tallet, oppsto det som virker som en bråstopp i utgivelsene.
Det kunne gå år mellom hver utgivelse på 1970-tallet. De få som kom, var stort sett i kategorien «sakprosa».
Et unntak var fortellingen «Skyggene ble lange» av frelsesoffiseren Margith Sommerseth, som kom i 1973.
Da hadde den først gått som føljetong i Krigsropet; en strategi som nok stjal mye av salget da den først forelå i bokform.
Her sto ikke Salvata som utgiver, men «Frelsesarmeen i Norge».
Fortellingen henter sitt stoff fra Sør-Amerika, der ekteparet Sommerseth hadde vært misjonærer i mange år.

I 1970 kom også diktboka

«Et øyeblikk, Herre!» av Flora Larsson.
Denne utgivelsen ble innledningen til det som må kunne kalles et kristent forlagseventyr.
Mellom 1970 og 1992 kom boka i 20 opplag og solgte i 38 tusen eksemplarer. Oversikten over antall opplag og størrelsen på disse, er et studium i seg selv.
I 1972 var det trykket tre opplag på i alt fire tusen bøker.
Det femte opplaget var bare på 500 og året etter enda tusen.
Man kan nesten lese ut av oversikten en slags undring over om dette aldri tok slutt…
I alt ga Flora Larsson ut seks bøker av denne typen og til sammen har de kommet i om lag 95 tusen eksemplarer.
Det må kanskje erkjennes at det ikke var blant Frelsesarmeens egne at alle disse bøkene ble solgt; tekstene hadde bred appell over hele kristen-Norge.
Oversettelsene var ved Per Raubakken, Haakon Dahlstrøm og Liv-Sigfried Runar.

Med et så eventyrlig salg
skulle man tro forlaget også satset på andre titler.
Det skjedde ikke.
Spurte man, fikk man gjerne til svar at det ikke kom noen gode manus.
Det er knapt nok en halv sannhet.
Som gammel medarbeider i avdelingen vet jeg godt at man hadde manuskripter liggende i mange år som neppe ble vurdert og i hvert fall ikke utgitt, med få unntak.
Da den pensjonerte frelsesoffiseren Karl Pedersens muntre minnebok «Exit Kanarifuglen» omsider kom ut i 1980, hadde den ligget på vent i mange år.
Det samme må sies om andaktsboka «Vårt daglige brød» av J.A. Albro, også han pensjonert frelsesoffiser, og som kom året etter.
Da misjonsboka «I skyggen av Andesfjellene» av Gotfred Runar omsider kom ut i 2009, var det gått mer enn 30 år siden forfatteren leverte manuskriptet til vurdering.
At han selv i en rekke år var knyttet til litteraturavdelingen både som medarbeider og leder, ser ikke ut til å ha påvirket prosessen. Det endelige ansvaret for forlagsdriften la da heller ikke i Litteraturavdelingen, men i Handelsavdelingen.

I 1974 fikk Krigsropets daværende sjefredaktør,
oberstlt. Per Raubakken (1913 - 2000), en retrettstilling med «spesielt litterært arbeid». Samtidig flyttet han og hans Valborg til Hamar, der de ble boende resten av livet.
I de neste par årene sørget han for å oversette et par bøker fra engelsk og svensk. De handlet om teologiske emner helliggjørelse og om Frelsesarmeens forhold til sakramentene.
Raubakken selv skrev mye, men med unntak et del-forfatterskap i boka «Hæren Gud ga våpen» (1962), ga han ikke ut egne bøker.

Fra 1980 og utover, var det derfor først og fremst kristne forlag som Ansgar, Luther, Lunde og Genesis som ga ut det man kan kalle «Frelsesarmé-relatert» litteratur.
I 1985 sto Salvata som utgiver av Fr. Mollerins bok om gjenoppbyggingen av Finnmark, og i 1987 av Charles Norums bok til Frelsesarmeens 100-årsjubileum.
Da samme forfatter ga ut boka om hundreårsjubileet til Frelsesarmeens sosialarbeid i 1991, sto Frelsesarmeens Sosialtjeneste som utgiver.
Norum ga som pensjonist ut flere bøker, blant annet en om ekteparet Catherine og William Booth. Denne kom ut på Lunde forlag. Han redigerte også en antologi med armébiografier som Ansgar forlag ga ut.
Man kan derfor trolig kunne konkludere med at Salvata Kristelig Forlag opphørte sin virksomhet rundt 1990, etter pluss/minus 55 år som eget forlag.

En djerv, beskjeden armépoet

Under rydding dukket dette vesle heftet opp her i sommer.

Et grønt omslag med forfatterens navn, bokas tittel og opplysningen «Dikt».
Samlingen heter «Drømmen» og er den andre av de to diktsamlingene frelsessoldaten Ragnhild Aakermann ga ut på eget forlag.
Den første het «Livsveven» og kom ut i 1972; den andre kom i 1979.

Da jeg fikk ordre til Krigsropets redaksjon høsten 1972,
og igjen ved kongressen i 1973, var Ragnhild Aakermann et navn som dukket opp i spaltene med jevne mellomrom.
I januar 1973 var hun gjest i radioprogrammet «Middagsstunden», der hun fortalte både om sitt liv, om sitt soldatskap i Frelsesarmeen og om sine dikt.

Ragnhild Aakermann ble født i Sarpsborg i 1903
og ble med i Frelsesarmeen her. I 1953 flyttet hun til Bergen.
I et intervju med Bergen Arbeiderblad (i dag: Bergensavisen) i etterkant av innslaget i «Middagsstunden» fortalte hun at hun hadde begynt å skrive dikt allerede som skolepike (hennes egen formulering), men at hun den gang var for sjenert til å vise diktene til andre.
Men da hun var i 15-16-årsalderen begynte hun å vanke i Frelsesarmeen, og i dette miljøet ble hun djervere.
«Det ble til at jeg hadde dikt i Sarpsborg Arbeiderblad nesten hver uke», heter det i intervjuet.

Det første diktet av henne som jeg har funnet
sto i Krigsropet datert 13. oktober 1951. Det heter «Tenk, hvor underbart».
Det neste diktet jeg har funnet, sto i 1962.
Men utover på 1970-tallet sto en lang rekke av diktene hennes i bladet.

I Bergen arbeidet hun i det som etter hvert
ble kjent som «Norsk misjon blant hjemløse», blant annet som styrer ved en av deres institusjoner.
Hun var også aktiv i avholdsorganisasjonen «Det Hvite Bånd», og selvsagt Frelsesarmeen.
På slutten av 1970-tallet flyttet hun tilbake til Sarpsborg. Her døde hun i 1983, og ble begravet i hjembyen.
Hun var ugift og barnløs.

Debutsamlingen
var på 32 sider, mens den andre samlingen var på 47. Stor lyrikk kan ikke tekstene kalles, men de har en sjarm som trolig vil gjøre seg fremdeles ved opplesning i små foreninger og samlinger.
I «Drømmen» finner man dikt om så vel William Booth som om da Frelsesarmeen kom til Sarpsborg.
«Livsveven» ser det ut til at man ennå kan få tak i via antikvariat på nett; «Drømmen» finner jeg ingen referanser til, men jeg har altså et eksemplar selv som trolig fulgte med på lasset da jeg i sin tid sluttet ved Frelsesarmeens litteraturavdeling i 1985.

Arendal, 16. august 2022
Nils-Petter Enstad

Vintreet og boka

Dagens tekst i bibelleseplanen er Jesu ord om seg selv som vintreet.

Da vi leste den, fikk jeg et lite flash-back til en av ungdommens leseopplevelser, nemlig møtet med romanen «Salka Valka» av den islandske forfatteren Halldór Laxness.
Store deler av handlingen er lagt til et miljø som skal være Frelsesarmeen. Ifølge et rykte jeg aldri har fått verken avkreftet eller verifisert, skal handlingen ta utgangspunkt i en hendelse som skjedde i byen Ísafjörður, eller Isafjord, som den ble kalt av mange norske. Her hadde Frelsesarmeen et gjestehjem og et korps; en av mine første ordrer som frelsesoffiser var som leder for arbeidet i denne byen. Det var et års tid etter at jeg hadde lest boka.
(Se bilde av gjestehjemmet lenger nede i artikkelen)

Det følgende er stort sett hentet fra/basert på det jeg skriver i min bok «En liten slumsøster lå og skulle dø» (2014):
Hovedpersonen i romanen er den unge jenta Salvør Valgerdsdóttir, et navn både moren og andre etter islandsk skikk drar sammen til Salka Valka. Henne følger vi fra hun som småjente kommer til fiskeværet Osøra ved Axlarfjord, sammen med moren Sigurlina, og til hun er en voksen, selvstendig kvinne.
Mor og datter tar inn på Frelsesarmeens gjestehjem og blir invitert til møte i menigheten som er i samme hus. De går til gudstjenesten, og samme kveld bestemmer Sigurlina seg for å følge Jesus.
I resten av fortellingen er Sigurlina like oppriktig i sin trang etter å følge Jesus som hun er ustoppelig i sin jakt på kjærligheten. Men etter å ha blitt skuffet for siste gang, tar hun sitt liv ved å gå på sjøen.

To frelsesveier
Romanen er delt i to hoveddeler. Disse representerer hvert sitt forsøk på å finne hva som kan være menneskehetens frelsesveier: Kristendommen eller sosialismen.
Laxness lar Frelsesarmeen representere kristendommens frelsesvei i første del av romanen. Denne delen heter «Du vinstokk, du rene…». Dette er også tittelen på en sang som brukes mye i det fri- og lavkirkelige Island. På islandsk heter den «þú vínviður hreini».
Denne sangen blir en motor i Sigurlinas tro. Hun synger på den stadig vekk, og trøster seg med ordene i teksten.
Når Salvør skal ordne begravelsen etter Sigurlinas selvmord, spør presten som skal holde talen om datteren kan fortelle noe om morens kristelige dyder?
Men morens omvendelse til Jesus på Frelsesarmeen synes han ikke er noe å nevne, og når Salvør nevner salmestrofen om vinstokken, blir han sint. En så fjollete sang kan verken synges eller siteres i en begravelse.
Utenfor prestekontoret begynner Salka Valka trassig å synge på morens yndlingssang, men så må hun gi presten rett: I grunnen er det en fjollete sang.
Og slik slutter første del.

Frelsesarmeen
Sangen om vinstokken er en hyllest til Jesus Kristus som det sanne vintre. Den er skrevet av skolelæreren og salmedikteren Sigurbjörn Sveinsson (1878-1950). Som ung var han offiser i Frelsesarmeen, og han har i sterk grad preget sangen innen Frelsesarmeen i Island. Av de 490 sangene i den forrige utgaven av Frelsesarmeens islandske sangbok, hadde Sigurbjörn skrevet 220 og oversatt 79. Han er også representert i den islandske kirkens salmebok. I forfatterregisteret står det bare at han var lærer på Vestamannaøyene.
Han synges nok mer i vekkelsesmiljøene enn i kirkene, og den sangen som har gitt navnet til den første delen av dobbeltromanen om Salka Valka er en av disse, og trolig den best kjente.
Sigurbjörn og Laxness var for øvrig gamle kjente og gode venner.

Men om miljøet handlingen er lagt til kalles Frelsesarmeen, er ikke Salka Valka en roman «om Frelsesarmeen».
Laxness har tatt sjansen på å beskrive et miljø han har visst forholdsvis lite om, og resultatet er blitt deretter. Det kan lett oppfattes som latterliggjøring.
I den norske utgaven av romanen er dette ytterligere forsterket både ved at oversetteren John Solheim ikke har vært fortrolig med vanlig, kristen språkbruk, og ved at han har gjort noen temmelig hjelpeløse oversettelser fra islandsk av sanger som også finnes på norsk. Tittelen er bare ett eksempel på dette: Selv om man snakker om «vinstokk» i andre sammenhenger, snakker man i kristne sammenhenger om vintreet, som når Jesus sier: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen…» (Joh 15,1).
Og dermed var vi tilbake ved dagens bibeltekst…

Det er vel også riktig å si at romanen ikke er spesielt populær blant islandske salvasjonister.
Slik var det i hvert fall da jeg bodde på Island, men det er snart 50 år siden.

Arendal, 28. april 2021
Nils-Petter Enstad

Með himnesku armi

I forbindelse med Frelsesarmeens 100-årsjubileum i Island i 1995 kom det ut ei bok om dens historie: «Með himnesku armi». Jeg forutsetter en såpass god, språklig forståelse blant folk at man skjønner hva den tittelen betyr.

Jeg har boka og har faktisk lest en del i den også.
Jeg fant nyttige informasjoner her da jeg skrev om Halldór Laxness og «Salka Valka» i min egen bok «En liten slumsøster lå og skulle dø», som kom ut i 2014.
Boka om den islandske Hjálpræðisherinn har nå fått stå lenge i hylla mi, men i kveld fant jeg den fram igjen.
Grunnen var at jeg skulle skrive en søndagsbetraktning for Kristelig Pressekontor. Redaktøren gir meg slike oppdrag med jevne mellomrom, og jeg takker ja til dem med stor glede.
Teksten jeg holdt på med var Jesu lignelse om seg selv som «det sanne vintre» (Joh 15, 1-8).
Og da var jeg kom til å tenke på, ikke historieboka, men «Salka Valka».

I 1974 fikk Mona og jeg ordre til Island og til byen Ísafjörður. Der skulle vi ha ansvaret for et korps (to soldater som ikke var på talefot med hverandre!) og et gjestehjem.
Min viktigste forberedelse for den oppgaven var å lese «Salka Valka» - men på norsk, da! Første del av den romanen heter «Du vinstokk, du rene» på norsk; på islandsk «Ó, vínviður hreini».
Denne første delen er fortellingen om Sigurlina, som kommer til en fiskerby i vestfjordene, blir frelst under et møte på Frelsesarmeen og får bo på Frelsesarmeens sjømannshjem.
Et slikt sjømannshjem hadde man blant annet i Ísafjörður, og det ble av enkelte hevdet at det var her Laxness hadde funnet stoff/inspirasjon til sin roman.
Sjømannshjemmet eksisterte fortsatt i 1974; det var faktisk min oppgave å være sjef for dette. Tittelen var «forstjóri»; det betyr verken mer eller mindre enn «direktør». Det var snakk om byens største, om ikke hotell, så innlosjeringstilbud.

Sangen «Ó, vínviður hreini» er en slags motor i fortellingen om Sigurlina, som det ikke går så bra med. Når første del slutter, har hun tatt sitt eget liv ved å gå på sjøen.
Å lese den norske versjonen av «Salka Valka» var en blandet fornøyelse. Oversetteren, John Solheim het han, hadde gjort noen nokså hjelpeløse oversettelser av sangtekster som også finnes på norsk, men «Ó, vínviður hreini» er ikke en av disse.
Den er skrevet av Sigurbjörn Sveinsson (1878 – 1950) som selv var frelsesoffiser i noen år rundt forrige århundreskifte. Senere ble han barneskolelærer og skrev også barnebøker. Det meste av sitt voksne liv bodde han på Vestmannaøyene.
Han oversatte mange kristne sanger til islandsk og skrev også noen. Mest kjent er «Ó, vínviður hreini».
Den er en bønn til Jesus Kristus som det sanne vintre, og første vers er slik:

«Ó, vínviður hreini, þú eilífi, eini,
Ég ein er sú greinin, sem tengd er við þig.
Í gleði og harmi, með himneskum armi,
Ó, hjartkæri Jesús minn, styður þú mig.»

Skulle jeg forsøke meg på en oversettelse, må det bli omtrent slik:
«Å, vintre, du rene, du eneste ene,
jeg er som en grein som er festet i deg.
I glede og harme, med himmelske arme,
min hjertevenn Jesus, så styrker du meg».
(Dette ble bedre enn jeg fryktet – jeg kan forsvare bruken av ordet «harme», selv om det da har fått en nokså arkaisk betydning!)

Så var det KPK-saken, da!
I søndagsbetraktningen henviste jeg Laxness’ bok og bruken av denne sangen som referanse.
For å lese meg selv opp litt, måtte jeg finne fram den islandske Frelsesarmé-sangboka som vi brukte på 1970-tallet og finne teksten fram; den står som når 300.
Da var det jeg oppdaget ordene «með himneskum armi», og skjønte – eller mente å skjønne – at det var fra denne sangen forfatteren av historieboka, Pétur Pétursson, hadde fått tittelen på boka. Se står i den tredje linja.

Det er ikke så uvanlig å bruke salmestrofer eller sangstrofer som tittel på bøker.
Jeg har gjort det selv på flere av mine.

Noe annet var det i grunnen ikke.
Har du hengt med helt hit, skal du ha stor takk.

Lindtveit 14. april 2020
Níels Pétur Óskarsson Enstad

Julegryta i litteraturen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Frelsesarmeens julegryter har vært et fast innslag i norske bybilder helt siden 1901. Det begynte i hovedstaden, og har senere spredd seg til en rekke andre byer og steder. I 2016 ble det satt ut om lag 200 julegryter over hele landet, og det kom inn drøyt 30 millioner kroner i dem. Bare på de tre grytene i Arendal kom det inn 700 tusen kroner. Grytene er blitt en del av førjulsbildet for svært mange mennesker, enten de legger noe i den eller ikke.

Også i litteraturen finner vi spor etter Frelsesarmeens julegryter.
I barneboka Stor kar har forfatteren Alfred Hauge gitt en fin skildring fra sin egen barndom om møtet med Frelsesarmeens julegryta i Stavanger på 1920-tallet. Han er med sin far på bytur for å få nye sko til jul. Hos familien Torkelsen, som Alfred og faren bor hos mens de er i byen, har gutten fått en tokroning som han kan bruke til hva han vil.
Så mye penger har Alfred hatt før.
På torget står et stort juletre, og ved siden av treet gikk «ei fin dame med en rar hatt».
Faren forklarer at denne damen er fra Frelsesarmeen, og hun samler inn penger og gaver som skal gis til fattige i jula. Og da ser Alfred at det henger ei gryte i et stativ der, og den legger folk penger på.
Gutten og faren samtaler så om fattigdommen i byen, om gutter på Alfreds alder som ikke har verken mat eller klær – og slett ikke sko, som er hans prosjekt med denne turen. Da tar Alfred en heroisk beslutning: Han går bort til gryta og legger to-kroningen i bøssa.
Alfred Hauge skriver: «Jeg kjente det som tapte jeg alt i verden med det samme den falt, men samtidig fyltes. brystet av ei god, sæl kjensle, og nå så jeg at den vakte dama med bandet på hatten smilte til meg».
Da faren forstår hva gutten gjør, må han kremte litt: «Det var fint gjort, det, Alfred farr», sier han.

«Frelseren»
I Jo Nesbøs roman «Frelseren» er ikke julegryta rammen rundt medmenneskelighet, men et mord: En frelsesoffiser blir skutt og drept mens han står grytevakt på Egertorget i Oslo. Den drepte heter Robert Karlsen, og har en bror som heter Jon, og som også er offiser i Frelsesarmeen.
De to brødrene er sønner av en som tidligere har hatt sentrale stillinger i Armeen, men som trakk seg tilbake på grunn av mistanker om økonomisk uredelighet.
Jon ser ut til å kunne bli den som løfter arven etter faren, i hvert fall rent karrieremessig, mens Robert er mer av en traust sliter i det samme systemet.
Det er et stort persongalleri i boka, og mange intriger og problemstillinger som går på kryss og tvers.
Et av spørsmålene i boka er om det var den drepte som var morderens mål, eller om det var broren Jon.
Ble «feil mann» drept?
Mer skal ikke røpes i denne sammenheng; det er julegryta som er tema for denne artikkelen.

USA
Det var i USA skikken med julegryter ble etablert, og det var i USA forfatteren og trubaduren Erik Bye møtte den – i en liten prærieby i Midtvesten.
I boka «Munnspill under åpen himmel» forteller han blant annet om sin karriere som journalist i lokalavisa «The Pathfinder Press».
Her er major Katherine Wilkins fra Frelsesarmeens Præriekorps en av heltinnene i fortellingen.
Det nærmer seg jul, og den vevre majoren marsjerer fram og tilbake «på sine tynne ben» foran julegryta. Hun forteller om fattigdom og nød i den vesle byen, noe som vekker både forskrekkelse og sinne. Blant annet fra byens myndigheter.
–Myndigheter? blåser den vesle majoren. –Myndigheter skal bare eksistere under tvil! Siter meg på det.
Skal man først ha myndigheter, må de i hvert fall handle. Og hun krever handling.
«You can qoute me», sier hun til journalisten der hun marsjerer fram og tilbake foran julegryta. Slik framstår hun som den eneste opprøreren i den søvnige præriebyen.

Opprør
Dette opprøret mot fattigdom og nød har mange salvasjonister kjent på ned gjennom historien.
William Booths bok «In Darkest England – and the way out» var resultatet av et slikt opprør.
Når den tidligere uteliggeren Julius Amundsen vinteren 1893 åpnet Frelsesarmeens lokale på Grønland 9 for husløse, slik at de ikke skulle måtte overnatte ute i den strenge vinterkulden, var det resultatet av et slikt opprør.
Når Othilie Tonning startet både barnehjem og gamlehjem i begynnelsen av forrige århundre, var det som resultat av et slikt opprør.
I 1901 var ambisjonen å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden.
For å få til det hadde Othilie Tonning regnet ut at man trengte 2000 kroner.
Det målet nådde man med god margin.
Senere har både beløpene og ambisjonene økt, og midlene fra julegryta brukes til å finansiere tiltak som sprer seg ut over hele året.
Julegryta er blitt en gedigen, årlig solidaritetsdugnad som både Frelsesarmeen, den enkelte grytevakt og den enkelte giver kan være stolt av å være en del av.

Litteratur:
Bye, Erik: Munnspill under åpen himmel (Cappelen, 1966)
Hauge, Alfred: Stor kar (Ansgar, 1946)
Nesbø, Jo: Frelseren (Aschehoug, 2005)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Salvata Kristelig Forlag, 1937)

Publisert som kronikk i Agderposten 11. desember 2017 - Bildet viser artikkelforfatteren som grytevakt på Stoa i Arendal for et par år siden (Foto: Privat).

Musikalen «Guys and Dolls»: GAMBLERE OG FRELSESKRIGERE

Dette bildet ble tatt da jeg så forestillingen i London i 2006. Interessant nok het en av hovedrolleinnehaverne Sally Ann til fornavn....

Av Nils-Petter Enstad

Fredag 31. januar er det premiere på musikalen «Guys and Dolls» på Oslo Nye Teater. Det er et gammelt stykke: Det ble oppført første gang i USA i 1950, og ble filmet med Marlon Brando og Frank Sinatra i de to viktigste, mannlige rollene, i 1955.

Musikalen er basert på en fortelling av den amerikanske journalisten og forfatteren Damon Runyon (1884 – 1946). Fortellingen heter «The Idyll of Miss Sarah Brown», og ble publisert i 1933. Som novelle er fortellingen glemt for lengst, men i musikalversjonen lever den videre.

Flere av personene i den opprinnelige novellen, hadde lånt trekk fra personer i forfatterens hjemby, som var Pueblo i Colorado. Handlingen er lagt til New York på 1930-tallet.

Kjærlighet
Som så mange slike fortellinger, handler også «Guys and Dolls» i stor grad om kjærlighet. Oppmerksomheten retter seg særlig mot to par.
Det ene paret er den småkriminelle gambleren Nathan Detroit og nattklubbsangerinnen Miss Adelaide, som han har vært forlovet med i 14 år. Det andre er storspilleren Sky Masterson og Miss Sarah Brown, sersjant og leder for den lokale menigheten til «Save a Soul Mission». Dette er en bevegelse der man helt klart har hatt Frelsesarmeen som modell, både med uniformer, flagg, hornmusikk og friluftsmøter.

Pengeknipe
Nathan Detroit er som alle småspillere i konstant pengeknipe, og for å skaffe seg kapital, inngår han et veddemål med Sky Masterson som han – tilsynelatende – umulig kan tape: Han vedder på at Sky ikke klarer å få Sarah til å godta en invitasjon til middag i Havana (på Cuba!) neste kveld. Dermed er det hele i gang.
Fortellingen har alle forviklingskomediens kjennetegn, og har det preget av underholdning og anmasethet som er denne formens særpreg. De ender selvfølgelig bra: Den 14 år lange forlovelsen ender i bryllup, og i sluttscenen har storgambleren fått på seg misjonens uniform.

Suksess
Musikalen «Guys and Dolls» har blitt spilt på scener over hele verden, og med stor suksess. Da forestillingen ble satt opp på Broadway første gang, gikk den hele 1200 ganger. Den har også tidligere vært vist på norske scener.
Historien har appell, musikken fenger, og kanskje har også Frelsesarmeens popularitet bidratt til suksessen. Selv om det religiøse budskapet til «misjonen» presenteres på en forholdsvis moderat måte, skjer det respekt, og det er ingenting å forarge seg over når det gjelder denne delen av forestillingen.

Artikkelen baserer seg på en oppføring i London som artikkelforfatteren så i 2006 - publisert i Dagen 27. januar 2014

Frelsessoldaten og nobelprisvinneren

Av Nils-Petter Enstad

Hva gjorde at den unge Sigrid Unset oppsøkte Templet i Pilestredet en gang på 1890-tallet? Et bilde som ble funnet på Bjerkebæk mange år senere gir kanskje et svar.

Barndomsskildringen Elleve år (Aschehoug 1934) står i særklasse i Sigrid Undset (1882 – 1949) sitt forfatterskap. I formen er det en roman, men den har sterke, selvbiografiske trekk. Sånn sett kan det være et definisjonsspørsmål om man vil kalle den en roman med selvbiografiske trekk, eller en selvbiografi i skjønnlitterær form. Hovedpersonen i boka heter Ingvild. Hennes far er historiker og arkeolog, slik også Sigrid Undsets far var. Ingvild er 11 år når faren dør, slik også Sigrid var det. At hun kaller sitt alter ego Ingvild blir derfor oppfattet som en henvisning til hennes far, som het Ingvald.

«Inn fra utmarken»
Da boka kom ut, var det gått ti år siden Sigrid Undset ble tatt opp i den katolske kirke. Prosessen som førte henne fra en intellektuell, urban agnostisisme til en dyp og inderlig kristen tro, har hun beskrevet som at «Vår Herre hentet meg inn fra utmarken». I dobbeltromanen om Paul Selmer, Gymnadenia (Aschehoug 1929) og Den brennende busk (Aschehoug 1930) skildrer hun denne prosessen.
Den urbane, intellektuelle agnostisismen var en arv fra barndomshjemmet. Ingen av foreldrene hadde noe personlig forhold til tro og kristendom mens Sigrid og hennes to yngre søstre vokste opp. Etter at døtrene var blitt voksne, hendte det moren sukket og sa hun skulle ønske hun hadde lært dem mer respekt for det hellige. Sigrid pleide den gang å svare at det var få tid hun var så takknemlig for, som den «gudløse» arven fra barndomshjemmet. Men etter at Sigrid hadde konvertert, beveget også moren seg i retning av den katolske kirke, og ble tatt opp i den på sine eldre dager.
I Elleve år forteller Sigrid Undset om de første forsøkene sine på å nå fram til en kristen bevissthet. Det begynner med at hushjelpen Marie, forsøker å få den bråmodne elleveåringen til å tenke på alvorligere ting enn pynt og fjas.
- Jeg synes du skulle ta og gå i kirken, jeg, Ingvild, sa Marie en gang Ingvild stod og uffet seg i entreen. - Bare tenk på alle de negerbarna, du, som går mange mil gjennom urskogen og vasser over elever med krokodiller og allting for å få høre Guds ord. Og så du som bare behøver å gå tvers over gaten, så er du der. Men aldri noen i dette huset som tenker på å søke Guds hus en søndag. Jeg skjønner ikke at du ikke skjems, jeg (side 222).

«Heidundrede Gud»
Familien Undset bodde på dette tidspunkt i Keysersgate i Kristiania. Når Marie sa at Ingvild «bare behøver å gå tvers over gaten», er det i hvert fall to gudshus det er naturlig å tenke på. Det er Trefoldighetskirken og det er Frelsesarmeens lokale Templet, som den gang lå i Pilestredet 22. Ingvild var innom begge steder.
Besøket hun må ha avlagt frelsestemplet i Pilestredet, har nedfelt seg i én eneste setning i Elleve år. Der skriver Sigrid Undset at «frelsesarmistenes Gud var en heidundrende Gud med blod og ild og forkjærlighet for fryktelige fargesammensetninger, marineblått og skittenrødt og mørkegult». Dette er også, så vidt vites, den eneste gangen hun nevner Frelsesarmeen i sitt svært rikholdige forfatterskap.
At Frelsesarmeens møteform med hornmusikk, fanesving og håndklapp kunne gi et «heidundrende» inntrykk på en ung jente med Sigrid Undsets bakgrunn, skal ikke forundre noen. Mer forunderlig er det at hun i det hele tatt forvillet seg inn på et frelsesarmémøte.
Forklaringen på dette kan man kanskje finne i bildematerialet til boka Tolv år (Aschehoug, 1998). Boka er et ufullført manuskript som ble funnet da man begynte å rydde på Bjerkebæk etter at forfatterens svigerdatter Christiane Undset Svarstad var død, og den fortsetter beretningen der Elleve år slutter.
I denne boka finner man et fotografi av Laura, som var tjenestepike hos familien Undset. Det var et bilde man fant under oppryddingen på Bjerkebæk. På dette bildet er Laura kledd i Frelsesarmeens uniform. Sannsynligheten er stor for at Laura er identisk med den hushjelpen som i Elleve år kalles Marie. Da Frelsesarmeen kom til Norge i 1888, var det ikke minst mange tjenestejenter og hushjelper som sluttet seg til bevegelsen. Gitt at Marie er identisk med Laura, må man også kunne formode at det var hun som tok med seg Ingvild til det som muligens ble Sigrid Undsets eneste møte med Frelsesarmeens gudstjenesteform – i hvert fall i oppveksten.
Besøket i Trefoldighetskirken førte heller ikke til noen religiøs oppvåkning for den bråmodne, reflekterte jenta. I stedet ble hun brydd på prestens vegne når han talte; hun syntes han rett og slett gjorde seg til.

Omtalt
Den religiøse utvikling som Sigrid Undset senere gjennomgikk, og som førte til en av norsk kulturhistories mest omtalte og analyserte kristne omvendelser, er grundig omtalt av andre og i andre fora. I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur for sine middelalderromaner – først og fremst de tre bindene om Kristin Lavransdatter og de fire om Olav Audunsøn i Hestviken.
Som praktiserende katolikk tok hun sin tro og dens riter på alvor, selv om det kunne skje på en slagferdig måte. Vanen med å banne når hun ble sint, la hun aldri helt fra seg, og da en medkristen minnet henne om at hennes skytsengel noterte seg hvert ord hun sa, skal hun ha brummet: - Da håper jeg han kan stenografere.
Men i Frelsesarmeens korps på Lillehammer visste man at den verdensberømte forfatteren på Bjerkebæk hadde respekt for og var glad i den «heidundrende» organisasjonen hun så vidt hadde besøkt i sin ungdom.
Denne kjærligheten og respekten måtte ha mer med hushjelpen Laura å gjøre, enn med det korte møtet i Pilestredet få år før århundreskiftet. I årenes løp gikk det mange gaver fra Bjerkebæk til Frelsesarmeens lokale, som den gang lå i Anders Sandvigs vei på Lillehammer. Så om ikke Sigrid Undset ble av dem som stilte sin sympati for Frelsesarmeen mest synlig til skue, er det grunn til å tro at det gjennom hele livet dirret en streng av ømhet mellom de to - frelsessoldaten og nobelprisvinneren.

Litteratur:
Hallvard Rieber-Mohn: Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset (Aschehoug, 1982)
Sigrid Undset: Elleve år (Aschehoug, 1934)
Sigrid Undset: Tolv år (Aschehoug, 1998).