Julegryta i litteraturen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Frelsesarmeens julegryter har vært et fast innslag i norske bybilder helt siden 1901. Det begynte i hovedstaden, og har senere spredd seg til en rekke andre byer og steder. I 2016 ble det satt ut om lag 200 julegryter over hele landet, og det kom inn drøyt 30 millioner kroner i dem. Bare på de tre grytene i Arendal kom det inn 700 tusen kroner. Grytene er blitt en del av førjulsbildet for svært mange mennesker, enten de legger noe i den eller ikke.

Også i litteraturen finner vi spor etter Frelsesarmeens julegryter.
I barneboka Stor kar har forfatteren Alfred Hauge gitt en fin skildring fra sin egen barndom om møtet med Frelsesarmeens julegryta i Stavanger på 1920-tallet. Han er med sin far på bytur for å få nye sko til jul. Hos familien Torkelsen, som Alfred og faren bor hos mens de er i byen, har gutten fått en tokroning som han kan bruke til hva han vil.
Så mye penger har Alfred hatt før.
På torget står et stort juletre, og ved siden av treet gikk «ei fin dame med en rar hatt».
Faren forklarer at denne damen er fra Frelsesarmeen, og hun samler inn penger og gaver som skal gis til fattige i jula. Og da ser Alfred at det henger ei gryte i et stativ der, og den legger folk penger på.
Gutten og faren samtaler så om fattigdommen i byen, om gutter på Alfreds alder som ikke har verken mat eller klær – og slett ikke sko, som er hans prosjekt med denne turen. Da tar Alfred en heroisk beslutning: Han går bort til gryta og legger to-kroningen i bøssa.
Alfred Hauge skriver: «Jeg kjente det som tapte jeg alt i verden med det samme den falt, men samtidig fyltes. brystet av ei god, sæl kjensle, og nå så jeg at den vakte dama med bandet på hatten smilte til meg».
Da faren forstår hva gutten gjør, må han kremte litt: «Det var fint gjort, det, Alfred farr», sier han.

«Frelseren»
I Jo Nesbøs roman «Frelseren» er ikke julegryta rammen rundt medmenneskelighet, men et mord: En frelsesoffiser blir skutt og drept mens han står grytevakt på Egertorget i Oslo. Den drepte heter Robert Karlsen, og har en bror som heter Jon, og som også er offiser i Frelsesarmeen.
De to brødrene er sønner av en som tidligere har hatt sentrale stillinger i Armeen, men som trakk seg tilbake på grunn av mistanker om økonomisk uredelighet.
Jon ser ut til å kunne bli den som løfter arven etter faren, i hvert fall rent karrieremessig, mens Robert er mer av en traust sliter i det samme systemet.
Det er et stort persongalleri i boka, og mange intriger og problemstillinger som går på kryss og tvers.
Et av spørsmålene i boka er om det var den drepte som var morderens mål, eller om det var broren Jon.
Ble «feil mann» drept?
Mer skal ikke røpes i denne sammenheng; det er julegryta som er tema for denne artikkelen.

USA
Det var i USA skikken med julegryter ble etablert, og det var i USA forfatteren og trubaduren Erik Bye møtte den – i en liten prærieby i Midtvesten.
I boka «Munnspill under åpen himmel» forteller han blant annet om sin karriere som journalist i lokalavisa «The Pathfinder Press».
Her er major Katherine Wilkins fra Frelsesarmeens Præriekorps en av heltinnene i fortellingen.
Det nærmer seg jul, og den vevre majoren marsjerer fram og tilbake «på sine tynne ben» foran julegryta. Hun forteller om fattigdom og nød i den vesle byen, noe som vekker både forskrekkelse og sinne. Blant annet fra byens myndigheter.
–Myndigheter? blåser den vesle majoren. –Myndigheter skal bare eksistere under tvil! Siter meg på det.
Skal man først ha myndigheter, må de i hvert fall handle. Og hun krever handling.
«You can qoute me», sier hun til journalisten der hun marsjerer fram og tilbake foran julegryta. Slik framstår hun som den eneste opprøreren i den søvnige præriebyen.

Opprør
Dette opprøret mot fattigdom og nød har mange salvasjonister kjent på ned gjennom historien.
William Booths bok «In Darkest England – and the way out» var resultatet av et slikt opprør.
Når den tidligere uteliggeren Julius Amundsen vinteren 1893 åpnet Frelsesarmeens lokale på Grønland 9 for husløse, slik at de ikke skulle måtte overnatte ute i den strenge vinterkulden, var det resultatet av et slikt opprør.
Når Othilie Tonning startet både barnehjem og gamlehjem i begynnelsen av forrige århundre, var det som resultat av et slikt opprør.
I 1901 var ambisjonen å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden.
For å få til det hadde Othilie Tonning regnet ut at man trengte 2000 kroner.
Det målet nådde man med god margin.
Senere har både beløpene og ambisjonene økt, og midlene fra julegryta brukes til å finansiere tiltak som sprer seg ut over hele året.
Julegryta er blitt en gedigen, årlig solidaritetsdugnad som både Frelsesarmeen, den enkelte grytevakt og den enkelte giver kan være stolt av å være en del av.

Litteratur:
Bye, Erik: Munnspill under åpen himmel (Cappelen, 1966)
Hauge, Alfred: Stor kar (Ansgar, 1946)
Nesbø, Jo: Frelseren (Aschehoug, 2005)
Tandberg, H.A.: 50 års korstog (Salvata Kristelig Forlag, 1937)

Publisert som kronikk i Agderposten 11. desember 2017 - Bildet viser artikkelforfatteren som grytevakt på Stoa i Arendal for et par år siden (Foto: Privat).