«Kjørekaren» 100 år

Av Nils-Petter Enstad







Kort tid før jul i 1912 lå en ny roman av Selma Lagerlöf på de svenske bokhandlerdiskene. Det var en begivenhet i seg selv. Selma Lagerlöf var ikke bare en kjent forfatter i Sverige; etter at hun som første kvinne fikk nobelprisen i litteratur fire år før, hadde hun et verdensnavn. Den nye boka het «Kjørekaren», og åpnet med setningen: «En liten slumsøster lå og skulle dø».

Da den svenske Nasjonalforeningen mot tuberkulose ble stiftet i 1904, ble Selma Lagerlöf bedt om å skrive en artikkel til deres julehefte. På denne tiden var tuberkulose en folkesykdom og en vanlig dødsårsak blant yngre mennesker. Forfatteren lovte å skrive noe, men det ble aldri noen artikkel. I stedet kom det, flere år senere, en stor, og litt skremmende, roman om kjærligheten, døden og kampen for tilværelsen.
Selv om tuberkulose er nevnt i romanen, står et sterkt søkelys på alkoholisme som samfunnsproblem langt mer sentralt i handlingen. Selma Lagerlöf hadde personlige erfaringer med både tuberkulose og alkoholisme: Søsteren Anna døde av tuberkulose i 1879 og faren hennes hadde drukket seg fra gård og grunn. Familiesetet Mårbacka måtte selges, men da Selma hadde fått nobelprisen i litteratur kjøpte hun barndomshjemmet tilbake. Den svenske forfatteren Per Olov Enquist har argumentert for at Gustaf Lagerlöf kan ha vært modell for drukkenbolten David Holm, som er hovedpersonen i «Kjørekaren».

BYENS SRKEKK
David Holm, byens skrekk og store bølle; fordrukken, brutal og ondskapsfull, var en gang en dyktig og respektert arbeider som satte sin ære i å holde seg i jobb og forsørge sin familie. Men brennevinet forandret ham. Det er han som har smittet den lille slumsøsteren med tuberkulose, hun som ligger og skal dø. Det skjedde da hun reparerte frakken hans samtidig som han lå inne på slumstasjonen og sov ut rusen.
Nå er det den siste dagen i det gamle året, og den døende søster Edit har bedt om å treffe David før hun dør. Den unge slumsøsteren elsker nemlig bøllen David Holm dypt og inderlig. Det er en kjærlighet som er like fysisk som den er åndelig, men for søster Edit er det viktigste er at David blir frelst. Men David avviser de som kommer med hilsenen – han vil ikke utsettes for noen «ekkel preken», svarer han. Svirebrødrene hans vil likevel tvinge ham med seg, og i kampens hete blir David stukket ned og etterlatt på kampplassen: Byens kirkegård. Mens han ligger slik, kommer en underlig vogn kjørende og stanser. Mannen ved tømmene sier han er dødens kjørekar, og den som dør en usalig død på nyttårsaften må overta denne jobben for det neste året. Derfor må David blir med. Neste år er det han som skal være kjørekar. Sammen kjører de til dem de skal hente denne natten. Den første er slumsøsteren. Det neste huset de stanser ved, er Davids eget hjem. Kona hans har fått nok av all fylla og volden, og gjør seg nå klar til å ta barnas liv først, og så sitt eget.
Da David satt i fengsel, hadde hun tatt med seg barna og forlatt hjemmet. Men søster Edit – som selv var dypt forelsket i David Holm - hadde overtalt henne til å vende tilbake til mannen. For David hadde sagt til Edit at når han kom ut av fengslet, skulle det bli slutt på drikkingen. Og Edit hadde forsikret Davids kone om at mannen virkelig angret. Det gjorde han selvsagt ikke, hans tanker fylt av hat og hevn. Nå skal hun få svi! Og et hjemlig skrekkregime begynner.
Når han innser hva kona har bestemt seg for, blir David stiv av skrekk. Han forstår at det er han som er skyld i dette, og bare det forferdelige kan unngås, er han villig til å ta på seg kjørekarens makabre verv. Men dermed kan han også få lov til å leve videre. Betingelsen er at han - når han våkner opp der kjørekaren fant ham - rekker hjem før det er for sent.

LUNKEN MOTTAKELSE
Romanen fikk en lunken mottakelse da den kom ut. Lenge ble den regnet som en av Lagerlöfs svakeste romaner, og den ble enten bare nevnt i forbifarten eller direkte oversett i analyser av forfatterskapet. Den vurderingen endret seg med tiden. Den første filmversjonen kom alt i 1921, der Victor Sjöström både hadde regi og spilte hovedrollen som David Holm. Hans bruk av dobbelteksponeringer i denne filmen var banebrytende. I 1939 ble det laget en fransk filmversjon av romanen, og i 1958 nok en svensk.
Mange kristne som møtte Selma Lagerlöfs forfatterskap gjennom hennes Kristus-legender, er blitt både forundret og forskrekket over «spøkelseshistoriene» i romaner som «Kjørekaren» og «Gösta Berlings saga». At det kristne Ansgar Forlag lenge ga ut hennes bøker på norsk, bidro til at oppfatningen av Selma Lagerlöf som en kristen forfatter festet seg. Men selv regnet hun seg ikke som noen kristen. Faktisk skjedde det en prosess med Selma Lagerlöf og hennes forhold til religionen nettopp i den perioden hun skrev «Kjørekaren». Hun ble mindre knyttet til barndommens trygge gudstro, slik hun beskriver den i «Kristus-legender», og som er de fortellingene hennes farmor ga henne som barn, og mer opptatt av spiritisme og antroposofi.
Selma Lagerlöf døde i 1940, 81 år gammel. På graven hennes finner man sluttordene fra «Kjørekaren»: - Gud, la min sjel modnes innen den høstes…

Bildet:
Victor Sjöström hadde både hovedrolle og regi på den svenske stumfilmen «Körkarlen» fra 1921. Hans bruk av dobbelteksponeringer, som i dette bildet, regnes som banebrytende i filmhistorien.

William Booth entrer himmelen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Om morgenen 21. august 1912 gikk følgende melding ut fra Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter i London: «Generalen har lagt ned sitt sverd». Alle forsto hva det gjaldt: Frelsesarmeens grunnlegger William Booth var død, 83 år gammel. Meldingen gikk over hele verden. Aviser i mange land skrev respektfulle nekrologer og mange hyllet den avdøde i avisens lederartikkel som den visjonære, kristne leder han hadde vært. Det ble brukt ord som «profet» og «apostel» for å beskrive ham.

En av dem som leste meldingen om generalens død var den 33 år gamle poeten og oppleseren Vachel Lindsay. Han hadde vokst opp i et kristent hjem, og hadde tatt vare på de dyder han var oppdratt til: Gudsfrykt og nøysomhet. Han bodde både på Frelsesarmeens og KFUM sine herberger under sine vandringer. I sin barndoms Illinois hadde han vært en ivrig tilhører når Frelsesarmeen hadde friluftsmøter eller konserter, og når det ble bedt i disse møtene, knelte Vachel på gresset og bad med. En av sangene han hadde lært under disse møtene, begynte slik: «Har du kjent Guds kraft i hjerte, sjel og sinn? Er du renset i Gudslammets blod?» Da han leste meldingen om generalens død, var det denne strofen som meldte seg i tanken hans: «Are you washed in the blood of the Lamb?»
I løpet av en søvnløs natt skrev han diktet som fikk tittelen «General William Booth enters into Heaven».

Det er et voldsomt dikt – det er det eneste ordet som kan beskrive det. Sjangermessig er det nesten som et revynummer – «vaudeville». Det er en form for teater som ikke lenger finnes, men det har overlevd i enkelte opplesningsnumre, som for eksempel i dette diktet, når det leses med følge av både hornorkester og sang – noe dikteren tok høyde for ved å skrive inn instruksjoner til framføringen i teksten.

«Lammets blod»
Den sangen som hadde appellert så sterkt til Vachal Lindsay da han var gutt, meldte seg også mens han skapte sitt dikt. Derfor kommer denne strofen tilbake gang på gang: «Are you washed in the Blood of the Lamb?»
«Er du renset i Frelserens blod?» synger man i Norge – «Er du renset i Guds-lammets blod?» Sangen ble skrevet av den amerikanske, presbyterianske presten Elisha Albright Hoffmann (1839 – 1929). Han skrev også melodien. Sangen ble skrevet i 1878, og teksten er inspirert av to bibelvers: Det ene er døperen Johannes sine ord om Jesus: «Se, der er Guds Lam – som bærer verdens synd.» Det andre er det apostelen Johannes skriver i sitt første brev, om at Jesu blod er det som renser fra all synd. «Er du renset i Guds-lammets blod?»
«Lammets blod» er et sentralt begrep i Frelsesarmeens tro. Da William Booth ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi, svarte han: «Det blødende Guds lam.» Til Frelsesarmeens internasjonale kongress i 1978 skrev de to frelsesoffiserne John Gowans og John Larsson musikalen «The Blood of the Lamb» - den er basert på Vachal Lindsays dikt, og på det at William Booth kommer til himmelen. Der møter han mange av dem som ble frelst gjennom Frelsesarmeens virke – alle som er «renset i Gudslammets blod».

Berømmelse
I januar 1913 ble diktet om William Booth trykket i et tidsskrift som het «Poetry». Det kom ut i Chicago. Samme år ga han også ut en diktsamling: «General William Booth enters Heaven and other Poems». Det var redaktøren som tidsskriftet «Poetry» som var drivkraften bak utgivelsen. Hun het Harriet Monroe. Hun sørget også for at Lindsay fikk et stipend, og hun sørget for at han kom i kontakt med andre diktere. En av disse var den irske poeten og senere nobelprisvinneren W. B. Yeats, og de oppmuntringene Lindsay fikk av ham, kom til å bety mye for ham i årene framover.
Fra å ha vært en nokså ukjent, omstreifende underholdningsartist som hadde opptrådt for en matbit og et losji, ble Vachal Lindsay en berømt oppleser som fylte de største konsertlokaler som fantes. En opplesning av Vachal Lindsay er blitt beskrevet slik: «I løpet av to minutter hadde han fått sitt blaserte, intellektuelle publikum til å lytte. Etter ti minutters forløp var alle dypt grepet; etter tyve var de ekstatiske og i ferd med å miste selvbeherskelsen; og etter en halv time var alle fullstendig under hans innflytelse, brølende som en præriebrann…»

Tragedie
I den grad Vachal Lindsay selv huskes i våre dager, er det først og fremst på grunn av diktet han skrev om William Booth. Ti år etter debutboka, ga han ut samlingen «Collected Poems». Samlingen viser først og fremst at Lindsay var en meget ujevn dikter, og mye av det han skrev er forholdsvis trivielle ting.
Han giftet seg i godt voksen alder, og ble også far. Men han slet med store, personlige problemer. Den rastløsheten som han kunne ta ut gjennom turneene sine som ung, de slo nå ut i psykiske plager og etter hvert sinnssykdom. I tillegg fikk han både epilepsi og sukkersyke. Han gjorde sin siste opplesning i menigheten han tilhørte 30. november 1931. Det gikk ikke bra. Han brøt sammen for åpen scene, og avsluttet med å sitere salmestrofen «His eye is on the Sparrow – and I know He watches me». Det var en bønn fra et ulykkelig, sykt menneske.
Tre dager senere tok han sitt eget liv – 52 år gammel. Før han døde, hadde han satt opp et bilde av kona og barna på spisebordet, og tent lys foran dem.

Litteratur:
Gunilla og Staffan Bergsten: Lindsay – lekpredikant og jazzhelgen (i Verdens Litteraturhistorie, bind 10, Oslo 1973)
Helmer Olsson: Generalen og poeten (artikkel i Krigsropet, 1969)

Holdt som kåseri på Frelsesarmeen i Mysen 17. august 2012 - publiseres som kronikk i Dagen mandag 20. august

"Salka Valka" 80 år: Vekkelse eller klassekamp?

Av Nils-Petter Enstad

I 1932 kom andre bind av romanen «Salka Valka», som ble islendingen Halldór Laxness sitt gjennombrudd som forfatter. Som en markering av dette 80-årsjubileet kunne det være interessant å se på denne romanen enda en gang.

Manuskriptet ble skrevet mens Laxness bodde i USA, og var i utgangspunktet et filmmanus. Men da filmen ble skrinlagt, gjorde forfatteren den om til en roman. Hovedpersonen er den unge jenta Salvør Valgerdsdóttir, et navn både moren og andre etter islandsk skikk drar sammen til Salka Valka. Henne følger vi fra hun som småjente kommer til fiskeværet Osøra ved Axlarfjord, sammen med moren Sigurlina, og til hun er en voksen, selvstendig kvinne. Mor og datter tar inn på Frelsesarmeens gjestehjem og blir invitert til møte i menigheten som er i samme hus. De går til gudstjenesten, og samme kveld bestemmer Sigurlina seg for å følge Jesus.
Sigurlina er like oppriktig i sin trang etter å følge Jesus som hun er ustoppelig i sin jakt på kjærligheten. Etter å ha blitt skuffet for siste gang, tar hun sitt liv ved å gå på sjøen.

To frelsesveier
De to delene i romanen representerer hvert sitt forsøk på å finne hva som kan være menneskehetens frelsesveier: Kristendommen eller sosialismen. Laxness lar Frelsesarmeen representere kristendommens frelsesvei i første del av romanen. Denne delen heter «Du vinstokk, du rene...», som også er tittelen på en sang som brukes mye i det fri- og lavkirkelige Island. Denne sangen blir en motor i Sigurlinas tro. Hun synger på den stadigvekk, og trøster seg med ordene i teksten. Når Salvør skal ordne begravelsen etter Sigurlinas selvmord, spør presten som skal holde talen om datteren kan fortelle noe om morens kristelige dyder? Men morens omvendelse til Jesus på Frelsesarmeen synes han ikke er noe å nevne, og når Salvør nevner salmestrofen om vinstokken, blir han sint. En så fjollete sang kan verken synges eller siteres i en begravelse. Utenfor prestekontoret begynner Salka Valka trassig å synge på morens yndlingssang, men så må hun gi presten rett: I grunnen er det en fjollete sang. Og slik slutter første del.

Frelsesarmeen
Sangen om vinstokken er en hyllest til Jesus Kristus som det sanne vintre. Den ble skrevet av skolelæreren og salmedikteren Sigurbjørn Sveinsson (1878-1950). Som ung var han offiser i Frelsesarmeen, og han har i sterk grad preget sangen innen Frelsesarmeen i Island. Av de 490 sangene i den forrige utgaven av Frelsesarmeens islandske sangbok, hadde Sigurbjørn skrevet 220 og oversatt 79. Haner også representert i den islandske kirkens salmebok. I forfatterregisteret står det bare at han var lærer på Vestamannaøyene. Han synges nok mer i vekkelsesmiljøene enn i kirkene, og den sangen som har gitt navnet til romanen «Du vinstokk, du rene» er en av disse, og trolig den best kjente. Sigurbjørn og Laxness var for øvrig gamle kjente og gode venner.
Men om miljøet handlingen er lagt til kalles Frelsesarmeen, er ikke Salka Valka en roman «om Frelsesarmeen». Laxness har tatt sjansen på å beskrive et miljø han vet forholdsvis lite om, og resultatet er blitt deretter. Det kan lett oppfattes som latterliggjøring. I den norske utgaven av romanen er dette ytterligereforsterket både ved at oversetteren John Solheim ikke har vært fortrolig med vanlig, kristen språkbruk, og ved at han har gjort noen temmelig hjelpeløse oversettelser fra islandsk av sanger som også finnes på norsk. Tittelen er bare ett eksempel på dette: Selv om man snakker om «vinstokk» i andresammenhenger, snakker man i kristne sammenhenger om vintreet, som når Jesus sier: «Jeg er det sanne vintre, og min Farer vingårdsmannen…» (Joh 15,1).

Sosialismen
I andre del av romanen, Måke heter fuglen, er det sosialismen og kollektivtanken som får prøve seg som frelsesvei for menneskene. Salka Valka kan derfor leses som to versjoner av den samme liknelsen. I første del fortelles det om kristentroens kamp mot synden, i andre del om sosialismens kamp mot kapitalismen. I begge liknelsene representer sjømannen Steintor det onde. I første del som den som forfører Sigurlina, gjør henne gravid, rømmer fra henne og forårsaker hennes død, i andre del som kapitalisten som eier båter og bruk, og derfor har hele det vesle samfunnet i sin hule hånd.
I første del er frelsessoldatene det ondes motpol, med sangen om og troen på Jesus som den sanne vinstokk, i andre del er den unge kommunistagitatoren Arnaldur Bjørnsson frelseren. Han får fiskerne til å stifte fagforening og streike for å knekke Steintor, men så snart Arnaldur er reist, er alt ved det gamle igjen. Til sjuende og sist er det kanskje bare kjærligheten mellom mann og kvinne som kan berge verden? Dette antydes bare, og med mange spørsmålstegn etter seg. Men en nølende tro på kjærligheten var likevel lenge det nærmeste man kom et credo fra Islands mest kjente forfatter siden Snorre Sturlason.

Forfatteren
Halldór Laxness levde fra 1902 til 1998. Som ung konverterte han til den katolske kirke, men brøt senere med kristendommen. Han ble kommunist, men brøt med kommunismen også. Selv sa han: «Jeg har trodd på sju læresetninger. Virkeligheten drepte dem i samme orden som jeg trodde på dem. Jeg tror på verden med unntak for læresetningene." Han var aktiv som forfatter i mer enn 60 år. Den siste boka hans het «Dagar hjá munkum» og kom i 1987 (svensk oversettelse 1989). Her forteller han om sin ungdoms katolisisme. Så ble han taus som forfatter. Selv sa han det slik: ”Når du har skrevet mellom 50 og 60 bøker, noen av dem gansketykke også, kommer du til et punkt der du føler du ikke har å si.” Mot slutten av sitt liv orienterte han seg mot kristendommen igjen, og begravelsen skjedde fra den katolske katedralen i Reykjavik. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1955.

Artikkelforfatteren arbeidet som frelsesoffiser i Island 1974-76

Forfatteren og misjonæren

Av Nils-Petter Enstad



Forfatteren Anne Karin Elstad døde i påsken, 74 år gammel. Fra hun debuterte med «Folket på Innhaug» i 1976 og til hun kom med sin siste bok 30 år senere, opparbeidet hun en status som en landets mest leste og folkekjære fortellere.

Romanen «Hjem» fra 2006 er skjønnlitterær i formen, men innholdet er selvbiografisk. Her forteller hun blant annet sin fars andre ekteskap, og hennes eget forhold til stemoren. Anne Karins far ble nemlig enkemann, og ble sittende igjen med fem barn. Anne Karin var da 15 år, og som den eldste datteren i huset hadde mye ansvar falt på henne. Etter en tid dukket det opp en dame på gården som i utgangspunktet var tenkt å være der som husholderske. Da hun ikke kunne tenke seg det likevel, fridde Anne Karins far til henne, og hun sa ja.
Fra det første besøket hentes følgende fra boka: "Når vi to gikk sammen i arbeidet, fortalte hun om seg selv. Hun var utdannet diakonisse. Etter endt utdannelse ble hun gift med en diakon, og de to reiste til Java for å virke der i regi av Frelsesarmeen. Ekteskapet ble oppløst etter kort tid, hvorfor unnlot hun å nevne. Hun ble på Java i en årrekke, jobbet på et sykehus, men under krigen ble hun og hele personalet tatt til fange av japanerne, og sammen med nederlandske venner havnet hun i en japansk fangeleir. I lepet av de to årene i fangenskap døde mange av vennene hennes. Det var tilfeldigheter at hun overlevde, sa hun. Da hun omsider kom til Norge, langt ut på sommeren i 1945, var hun så avmagret at hun behøvde et års rekreasjon for å komme på bena igjen.
Etter at hun var restituert, tok hun etterutdanning som helsesøster. Det var jobben hennes nå, og hun trivdes med arbeidet. Hun var barnløs, men hun kom i kontakt med barn gjennom jobben som helsesøster, og hun hadde mange tantebarn som fylte opp dette tomme rommet i livet hennes, sa hun" (side 362).

Den nye stemoren het Theodora, men foretrakk å bli kalt Dora.
I Frelsesarmeens historie er hun kjent som «fru adjutant Baastø». Hun levde fra 1902 til 1998. Sammen med sin mann Syver Baastø ble hun ordinert som frelsesoffiser i 1933, og de reiste nokså umiddelbart ut til Java som misjonærer. De var begge helsefaglig utdannet, han som diakon og hun som diakonisse. På Java ble de knyttet til en av mange helsetilbudene Frelsesarmeen drev i det vidstrakte landet som nå heter Indonesia.
I 1940 skulle de ha kommet til Norge på hjemlandsferie, men krigen hadde kommet både til Norge og Asia, og det ble umulig med hjemreise. Når det i Elstads bok heter at ekteskapet ble oppløst etter kort tid, er dette feil, enten det nå var Dora som framstilte det slik, eller det er Anne Karin Elstad som husket det slik. Hvordan forholdet mellom de to ektefellene har vært, vet bare de selv, men det var først da de kom hjem fra Java etter krigen at ekteskapet deres ble formelt oppløst. Under mesteparten av krigen var de imidlertid adskilt, som fanger i hver sin leir.
I Elstads fortelling er det forholdet mellom henne og stemoren som er i fokus. Å komme inn som en reservemor for en stor barneflokk i en alder av 50 år er selvsagt utfordrende for noen hver. Utfordringen ble ikke mindre av de kulturforskjellene som dels lå i Dora var fra Østlandet – hun var vokst opp i Aurskog – dels at hun med sin kristne bakgrunn hadde litt andre koder enn Anne Karin for hva en jente på 16 år kunne være med på og ikke.
Noen krise kom det aldri til. Konfliktene mellom den unge jenta og den godt voksne stemora var trolig omtrent slik konflikten mellom en biologisk mor og hennes tenåringsdatter også kunne vært. Da Anne Karin fikk seg huspost i den samme bygda, roet det hele seg.
Fortellingen om den senere forfatteren og den tidligere misjonæren er interessant som et gløtt inn i livet til en som valgte å bryte både med den tjenesten hun hadde gått inn og med den tro som hadde inspirert henne til det. Når det gjelder det siste, fortalte Theodora i et intervju med ukebladet ”Hjemmet” på 1990-tallet at hun, etter å ha vært vitne til så mye forferdelig i de japanske fangeleirene, ikke lenger var i stand til å tro på noen kjærlig Gud.
Hennes første mann, Syver Baastø, flyttet hjem til Hallingdal der han kom fra, og var en elsket og avholdt sykehjemsbestyrer i hjembygden og en trofast frelsessoldat i armeens menighet på Gol. Han døde i 1973, 71 år gammel.