Dette bildet ble tatt da jeg så forestillingen i London i 2006. Interessant nok het en av hovedrolleinnehaverne Sally Ann til fornavn....
Av Nils-Petter Enstad
Fredag 31. januar er det premiere på musikalen «Guys and Dolls» på Oslo Nye Teater. Det er et gammelt stykke: Det ble oppført første gang i USA i 1950, og ble filmet med Marlon Brando og Frank Sinatra i de to viktigste, mannlige rollene, i 1955.
Musikalen er basert på en fortelling av den amerikanske journalisten og forfatteren Damon Runyon (1884 – 1946). Fortellingen heter «The Idyll of Miss Sarah Brown», og ble publisert i 1933. Som novelle er fortellingen glemt for lengst, men i musikalversjonen lever den videre.
Flere av personene i den opprinnelige novellen, hadde lånt trekk fra personer i forfatterens hjemby, som var Pueblo i Colorado. Handlingen er lagt til New York på 1930-tallet.
Kjærlighet
Som så mange slike fortellinger, handler også «Guys and Dolls» i stor grad om kjærlighet. Oppmerksomheten retter seg særlig mot to par.
Det ene paret er den småkriminelle gambleren Nathan Detroit og nattklubbsangerinnen Miss Adelaide, som han har vært forlovet med i 14 år. Det andre er storspilleren Sky Masterson og Miss Sarah Brown, sersjant og leder for den lokale menigheten til «Save a Soul Mission». Dette er en bevegelse der man helt klart har hatt Frelsesarmeen som modell, både med uniformer, flagg, hornmusikk og friluftsmøter.
Pengeknipe
Nathan Detroit er som alle småspillere i konstant pengeknipe, og for å skaffe seg kapital, inngår han et veddemål med Sky Masterson som han – tilsynelatende – umulig kan tape: Han vedder på at Sky ikke klarer å få Sarah til å godta en invitasjon til middag i Havana (på Cuba!) neste kveld. Dermed er det hele i gang.
Fortellingen har alle forviklingskomediens kjennetegn, og har det preget av underholdning og anmasethet som er denne formens særpreg. De ender selvfølgelig bra: Den 14 år lange forlovelsen ender i bryllup, og i sluttscenen har storgambleren fått på seg misjonens uniform.
Suksess
Musikalen «Guys and Dolls» har blitt spilt på scener over hele verden, og med stor suksess. Da forestillingen ble satt opp på Broadway første gang, gikk den hele 1200 ganger. Den har også tidligere vært vist på norske scener.
Historien har appell, musikken fenger, og kanskje har også Frelsesarmeens popularitet bidratt til suksessen. Selv om det religiøse budskapet til «misjonen» presenteres på en forholdsvis moderat måte, skjer det respekt, og det er ingenting å forarge seg over når det gjelder denne delen av forestillingen.
Artikkelen baserer seg på en oppføring i London som artikkelforfatteren så i 2006 - publisert i Dagen 27. januar 2014
