Barndomsskildringen Elleve år (Aschehoug 1934) står i særklasse i Sigrid Undset (1882 – 1949) sitt forfatterskap. I formen er det en roman, men den har sterke, selvbiografiske trekk. Sånn sett kan det være et definisjonsspørsmål om man vil kalle den en roman med selvbiografiske trekk, eller en selvbiografi i skjønnlitterær form. Hovedpersonen i boka heter Ingvild. Hennes far er historiker og arkeolog, slik også Sigrid Undsets far var. Ingvild er 11 år når faren dør, slik også Sigrid var det. At hun kaller sitt alter ego Ingvild blir derfor oppfattet som en henvisning til hennes far, som het Ingvald.
«Inn fra utmarken»
Da boka kom ut, var det gått ti år siden Sigrid Undset ble tatt opp i den katolske kirke. Prosessen som førte henne fra en intellektuell, urban agnostisisme til en dyp og inderlig kristen tro, har hun beskrevet som at «Vår Herre hentet meg inn fra utmarken». I dobbeltromanen om Paul Selmer, Gymnadenia (Aschehoug 1929) og Den brennende busk (Aschehoug 1930) skildrer hun denne prosessen.
Den urbane, intellektuelle agnostisismen var en arv fra barndomshjemmet. Ingen av foreldrene hadde noe personlig forhold til tro og kristendom mens Sigrid og hennes to yngre søstre vokste opp. Etter at døtrene var blitt voksne, hendte det moren sukket og sa hun skulle ønske hun hadde lært dem mer respekt for det hellige. Sigrid pleide den gang å svare at det var få tid hun var så takknemlig for, som den «gudløse» arven fra barndomshjemmet. Men etter at Sigrid hadde konvertert, beveget også moren seg i retning av den katolske kirke, og ble tatt opp i den på sine eldre dager.
I Elleve år forteller Sigrid Undset om de første forsøkene sine på å nå fram til en kristen bevissthet. Det begynner med at hushjelpen Marie, forsøker å få den bråmodne elleveåringen til å tenke på alvorligere ting enn pynt og fjas.
- Jeg synes du skulle ta og gå i kirken, jeg, Ingvild, sa Marie en gang Ingvild stod og uffet seg i entreen. - Bare tenk på alle de negerbarna, du, som går mange mil gjennom urskogen og vasser over elever med krokodiller og allting for å få høre Guds ord. Og så du som bare behøver å gå tvers over gaten, så er du der. Men aldri noen i dette huset som tenker på å søke Guds hus en søndag. Jeg skjønner ikke at du ikke skjems, jeg (side 222).
«Heidundrede Gud»
Familien Undset bodde på dette tidspunkt i Keysersgate i Kristiania. Når Marie sa at Ingvild «bare behøver å gå tvers over gaten», er det i hvert fall to gudshus det er naturlig å tenke på. Det er Trefoldighetskirken og det er Frelsesarmeens lokale Templet, som den gang lå i Pilestredet 22. Ingvild var innom begge steder.
Besøket hun må ha avlagt frelsestemplet i Pilestredet, har nedfelt seg i én eneste setning i Elleve år. Der skriver Sigrid Undset at «frelsesarmistenes Gud var en heidundrende Gud med blod og ild og forkjærlighet for fryktelige fargesammensetninger, marineblått og skittenrødt og mørkegult». Dette er også, så vidt vites, den eneste gangen hun nevner Frelsesarmeen i sitt svært rikholdige forfatterskap.
At Frelsesarmeens møteform med hornmusikk, fanesving og håndklapp kunne gi et «heidundrende» inntrykk på en ung jente med Sigrid Undsets bakgrunn, skal ikke forundre noen. Mer forunderlig er det at hun i det hele tatt forvillet seg inn på et frelsesarmémøte.
Forklaringen på dette kan man kanskje finne i bildematerialet til boka Tolv år (Aschehoug, 1998). Boka er et ufullført manuskript som ble funnet da man begynte å rydde på Bjerkebæk etter at forfatterens svigerdatter Christiane Undset Svarstad var død, og den fortsetter beretningen der Elleve år slutter.
I denne boka finner man et fotografi av Laura, som var tjenestepike hos familien Undset. Det var et bilde man fant under oppryddingen på Bjerkebæk. På dette bildet er Laura kledd i Frelsesarmeens uniform. Sannsynligheten er stor for at Laura er identisk med den hushjelpen som i Elleve år kalles Marie. Da Frelsesarmeen kom til Norge i 1888, var det ikke minst mange tjenestejenter og hushjelper som sluttet seg til bevegelsen. Gitt at Marie er identisk med Laura, må man også kunne formode at det var hun som tok med seg Ingvild til det som muligens ble Sigrid Undsets eneste møte med Frelsesarmeens gudstjenesteform – i hvert fall i oppveksten.
Besøket i Trefoldighetskirken førte heller ikke til noen religiøs oppvåkning for den bråmodne, reflekterte jenta. I stedet ble hun brydd på prestens vegne når han talte; hun syntes han rett og slett gjorde seg til.
Omtalt
Den religiøse utvikling som Sigrid Undset senere gjennomgikk, og som førte til en av norsk kulturhistories mest omtalte og analyserte kristne omvendelser, er grundig omtalt av andre og i andre fora. I 1928 fikk hun Nobelprisen i litteratur for sine middelalderromaner – først og fremst de tre bindene om Kristin Lavransdatter og de fire om Olav Audunsøn i Hestviken.
Som praktiserende katolikk tok hun sin tro og dens riter på alvor, selv om det kunne skje på en slagferdig måte. Vanen med å banne når hun ble sint, la hun aldri helt fra seg, og da en medkristen minnet henne om at hennes skytsengel noterte seg hvert ord hun sa, skal hun ha brummet: - Da håper jeg han kan stenografere.
Men i Frelsesarmeens korps på Lillehammer visste man at den verdensberømte forfatteren på Bjerkebæk hadde respekt for og var glad i den «heidundrende» organisasjonen hun så vidt hadde besøkt i sin ungdom.
Denne kjærligheten og respekten måtte ha mer med hushjelpen Laura å gjøre, enn med det korte møtet i Pilestredet få år før århundreskiftet. I årenes løp gikk det mange gaver fra Bjerkebæk til Frelsesarmeens lokale, som den gang lå i Anders Sandvigs vei på Lillehammer. Så om ikke Sigrid Undset ble av dem som stilte sin sympati for Frelsesarmeen mest synlig til skue, er det grunn til å tro at det gjennom hele livet dirret en streng av ømhet mellom de to - frelsessoldaten og nobelprisvinneren.
Litteratur:
Hallvard Rieber-Mohn: Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset (Aschehoug, 1982)
Sigrid Undset: Elleve år (Aschehoug, 1934)
Sigrid Undset: Tolv år (Aschehoug, 1998).
